ØKT BEVISSTHET: Jeg er svært glad for den økende bevisstheten som blant annet har gitt seg utslag i de unges internasjonale demonstrasjoner - og nå i de universitetsansattes og studentenes forsøk på å gjøre noe og reise en opinion, skriver Eivind Sivertsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

UiT-professorens klimaskjema

Det virker lite hensiktsmessig å motarbeide folk som jobber for det samme som oss, selv om deres arbeid kanskje ikke alltid er perfekt, eller slik vi synes det burde være.  Her - som så ofte ellers - det beste er det godes fiende.

Det er med undring jeg leser Kristoffer Rypdals artikkel om Universitetenes bidrag til klimakampen.  Han er av meg blitt oppfattet som forkjemper for tiltak mot den aksellererende klimaendringen, og framstiller seg også slik selv. 

I denne artikkelen går han ut mot kolleger ved universitetene, fordi disse engasjerer seg i tiltak mot det samme, og tilsynelatende fordi deres innstilling ikke synes å passe inn i en av to konstruerte maler for riktig tenking i saken, hhv konsekvensstrategien og sinnelagsstrategien.  Rypdals oppfatning er at konsekvensstrategien er den riktige tilnærming til problemet.  For meg, absolutt ikke-akademiker, virker det hele søkt, og minner mest om skjematenking.

Vi er noen milliarder på jorda, uten akademisk tilknytning, som også skal være med på ferden mot ei framtid enten som lettstekt eller well done.  Å pakke inn kampen mot ei slik framtid i et nytt sett av spesialbetegnelser, synes langt mindre hensiktsmessig enn de nevnte universitetenes tiltak.

For mitt - noe enkle - syn, dreier saken seg om å gjennomføre historiens i særklasse største revolusjon.  Vi snakker om at drastiske fartsendringer for et 500.000 tonns tankskip tar tid,  Hva da med romskipet Tellus med milliardbesetning?

Så langt jeg kjenner til, har ingen revolusjoner hittil blitt startet fra toppsjiktet i noe samfunn. Skal vi anta at det vil skje denne gangen?  Revolusjoner skjer vanligvis på grunn av håp og forventninger om at et bedre samfunn skal avløse et utålelig.  Denne gangen er det omvendt.  Vi skal gjøre opprør mot noe som har gjort livene våre lettere og behageligere (og oss sjøl mer egoistiske) enn hva noen befolkning tidligere har erfart.

Nå skal vi altså gå til attakk mot store deler av det som gjør livene våre lette, og til en dans - om vi sammenligner med tidligere generasjoner.  Dette skal vi dessuten gjøre for et - foreløpig - ganske abstrakt mål.  Vi skal sørge for at kloden fortsatt blir levelig, både for dem som har livet foran seg, og for dem som nå er midt i livet, og bør få en brukbar alderdom.  Men det er tross alt endel år dit.  Og aller helst skal jorda vår få lov å fortsette inn mot evigheten, uten altfor store skader.

Er det så noen som innbiller seg - uansett CV-status - at slikt lar seg gjøre uten gjennomgripende påvirkningskampanjer?  Og tror noen at selv overdøvende propaganda i årene framover, vil gjøre oppgaven lett?  Så lenge verden ikke er et sammenhengende diktatur, er spørsmålet heller om det virkelig er gjennomførbart.  Men at sinnelagsstrategien også må inngå i arbeidet, er vel ganske opplagt.  Hvis et stort flertall ikke begriper hensikten, og er uvillige til reduksjon i 'levestandard', har vi allerede tapt.

Vi kan ikke tro at vi bare skal ta de store, vitenskapelig anerkjente, grep. Utfallet av en krig er i høy grad avhengig også av de masser av små slag, om de blir tapt eller vunnet.  Vi må vinne flest mulig, og akseptere at ikke alle havner i historiebøkene.  Og kampen for klodens helse blir utvilsomt en krig, der følgene til og med kan bli reelle krigshandlinger.

Undertegnede er svært glad over den økende bevisstheten, som blant annet har gitt seg utslag i de internasjonale unges demonstrasjoner, og nå i de universitetsansattes og studentenes forsøk på å gjøre noe, og på å reise en opinion.

Det virker lite hensiktsmessig å motarbeide folk som jobber for det samme som oss, selv om deres arbeid kanskje ikke alltid er perfekt, eller slik vi synes det burde være.  Her - som så ofte ellers - det beste er det godes fiende.

Skal vi vente på at politikerne skal komme ut med retningslinjer for klimakampen videre, tror jeg vi får vente lenge.  Det samme gjelder næringslivet.  Det må dannes en opinion som er sterk nok til å påvirke politikere og næringslivstopper.  Det nytter ikke bare med konsekvensstrategien.  Politikere flest lar seg lite overbevise av andre fakta enn stemmetall.

Vi som jobber for Nord-Norgebanen - ikke minst ut fra klimavirkningen, og fra hensynet til Nord-Norge når klimatiltakene trer i kraft - har erfart at de fleste politikere hverken ser eller hører, hvis de ikke tror stemmetallene blir påvirket.  Og - vi har dessverre heller ikke sett mye drahjelp fra UiT.  Heldigvis har UiT likevel bidratt gjennom tidligere ansatte, som gir uvurderlig støtte til arbeidet for Norges viktigste samferdselsprosjekt, Nord-Norgebanen.

Bergens- og Oslouniversitetenes prisverdige tiltak, sammen med NTNU, må føres på kredittsida, ikke som debet.  Dette er bare starten.

La oss for all del jobbe i samme retning for en fortsatt beboelig klode, den eneste vi har.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse