Illustrasjon: Colourbox

Klimakamp og økonomisk vekst

For noen  av dem  som kjemper mot menneskeskapte klimaendringer er det helt  naturlig å bruke ord og uttrykk som materiell forbruksvekst, rike land, vekstsamfunnet og vekstfilosofi uten ytterlige presisering og diskusjon. For andre, og det inkluderer undertegnede,  er dette ideologisk ladete og uklare begreper som med fordel kan erstattes  med ord som beskriver mer konkrete forhold og tiltak.

Jeg er av den oppfatning at det viktigste bør være å samle flest mulig til konkret aksjon for å stoppe menneskeskapte klimaendringer og forberede samfunnet på de endringene som er uunngåelige. Det bør derfor  ikke være nødvendig å dele all filosofi og begrepsbruk. Det vi må enes om er  politikk som tar hensyn til planetens tålegrenser. Ubegrenset uttak av naturresurser og utslipp av avfallsstoffer  på en begrenset planet er ikke mulig. Utslipp av klimagasser er ett av de alvorligste problemene som mennesker og natur står overfor, og Norge må ta sin del av ansvaret for å få disse utslippene under kontroll.

Klimapolitiske manifester mangler ofte punkter som beskriver tiltak for klimatilpasning. Uansett hvor vellykket klimapolitikken blir, vil barnebarna våre oppleve dramatiske klimaendringer. Det er en  del av vårt ansvar å sørge for at samfunnet møter disse endringene mest mulig forberedt. Folk i distriktene, og særlig i nord, føler ofte at de ikke har bidratt til de globale klimaendringene, mens de innser at de er de første til å merke konsekvensene av dem. Det kan derfor være lettere å mobilisere folk til lokal forebygging av klimaskader enn til utslippsreduksjoner.

Jeg  underviser et tverrfaglig emne der målet er å få studentene til å skjønne betydningen av tall og størrelser i klimadebatten, det være seg klima- og energifysikk, økonomi og politikk. På mange måter er målsettingen min den samme som Hans Rosling beskriver så mesterlig i sin lille bok ”Factfulness” som kom ut nylig. Jeg anbefaler denne boka, ikke fordi den sier noe særlig om klimaproblemet, men fordi den tar et så kompromissløs parti for fakta der disse kolliderer med ideologiske fordommer.

Rosling påviser at det ikke lenger finnes et klart skille mellom rike og fattige land. Det finnes bare en kontinuerlig skala fra svært fattige til svært rike, der de fleste land ligger i midten. Det er en helt klar sammenheng mellom brutto nasjonalprodukt (BNP), redusert fødselsrate, redusert barnedødelighet, forventet levealder og antall kvinner som får utdanning. Den økonomiske veksten har medført at andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra 85% i år 1800 til 15% i dag, og andelen er halvert de siste 20 årene. Økonomisk vekst har vært, og er, i hovedsak et gode for de aller fleste land og mennesker på planeten.

De landene som tidligere ble betegnet som i-land har fortsatt økonomisk vekst, men en nedgang i utslippene. Det viser at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom BNP og utslipp. Den store økningen i utslipp skjer i Kina og India og i andre voksende økonomier i Asia og Latin-Amerika, og de vil få følge av Afrika. Den store utfordringen for å begrense økningen i globale utslipp er ikke å stanse veksten i disse økonomiene, men å styre veksten over i en grønn bane.

Så godt som alle klimaøkonomer er enige om at vekst i BNP er nødvendig for det grønne skiftet. Utfasing  av fossilt brensel til fordel for fornybar energi krever en industriell revolusjon som kommer til å bidra enormt til alle indikatorer på økonomisk vekst.  Men i klimadebatten brukes ofte termer som forbruksvekst og materiell vekst,  formodentlig i et forsøk på å skille dårlig fra god vekst. Dette forsøket er prisverdig, men ikke særlig vellykket hvis man vil omsette begrepsbruken til praksis.

For kan man skille materiell fra ikke-materiell vekst, og forbruksvekst fra annen økonomisk vekst? Ut fra min begrensete kunnskap finnes det i dag ingen økonomiske eller politiske indikatorer som gir oss mulighet til å foreta et slikt skille. Når man krever at den rike delen av verden må redusere forbruket vesentlig, så forutsettes det  at den rike delen av verden er en veldefinert størrelse, og man forutsetter at alt forbruk er skadelig for klima og miljø. Alt dette er feil.

I økonomiske termer er forbruk all aktivitet som er gjenstand for kjøp og salg. Det finnes mange typer forbruk som kan bidra til å redusere klima- og miljøskader og som ikke medfører økt belastning på planetens ressurser. Det er derfor villedende å bruke en slik terminologi. Vi bør i stedet identifisere konkrete former for produksjon og forbruk som skader klima og miljø og beskatter verdifulle og begrensete ressurser, og anbefale alternative former og atferdsendringer som ikke har disse skadevirkningene. Stikkordene er konkretisering - ikke abstrakt ideologi.

”Naturen forhandler ikke” er et uttrykk jeg har hørt fra naturvernhold.  Det kan synes tilforlatelig og slagferdig, men ved nærmere ettertanke synes jeg formidler et usant bilde av forholdet mellom menneske og natur, og framstiller naturen som et utilnærmelig monster. Mennesket har alltid forhandlet med naturen. Det har alltid vært et spørsmål om å gi og ta, om å beskatte og bevare.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse