Annonse
Den aller største klimagevinsten i fiskerinæringen er å omfordele kvoter fra trålerflåte til kystflåte, skriver Bente Aasjord. (Foto: Aker Seafoods / Andre Steffensen)

Klimakur 2030 – et moderne trollfjordslag?

De aller rikeste fiskebåtrederne har posisjonert seg.  

Det er svært ulikt klimatrykk ved å sende lett tørrfisk med båt til Brasil og å frakte frosset torsk til filetering i Kina – og retur til Europa for salg. For ikke å nevne flybåren fersk iset laks til Kina. Disse faktorene er utelatt i Klimakuren.

Regjeringen har bestilt en utredning fra Miljø- og klimadirektoratet for å kutte 50% av klimautslippene i «ikke kvotepliktig sektor» innen 2030. «Klimakur 2030 – tiltak og virkemidler» ble 27. januar overlevert til miljø- og klimaminister Sveinung Rotevatn (V). Norge er en av verdens aller største sjømatnasjoner. Men for denne sektoren er både analyser og tiltak svake. Sintef Ocean har laget en ny og relevant klimaanalyse for sjømatnæringen. Denne bygger på en mer presis klimaanalyse, som åpner for en framtidsrettet fiskeripolitikk.

Norge er verdens niende største fiskerinasjon i volum, uten oppdrett. Fiskeflåten utgjør ca. 6000 fartøy, hvor over 90 prosent er under 15 m og driver kystnært fiske med passive redskaper og lav motorkraft. Torskefisket er det aller viktigste og mest inntektsbringende, derfor er fordelingen av torskekvoten et hett politisk tema. Kystflåten, regnet som fartøy under 28 m, disponerte tidligere 2/3 av den norske torskekvoten. Fra 2008 har de store fartøyene fått stadig større kvoteandel, med Stortingets velsignelse. I dag er kystflåtens andel redusert til ca. 50%. Kystflåten er moderne, lønnsom, effektiv, svært klimavennlig og leverer fisk med høy kvalitet: I sesongen kan én båt under 11 m levere fem tonn torsk på en dag. Det tilsvarer 2 ganger kjøttmengden et middels norsk sauebruk leverer til slakteriet på et helt år! Kystflåten leverer all fisk på land og skaper høy aktivitet i samfunnene. Siste del av forrige århundre var preget av politisk initierte tiltak for storskala fiskeindustri og trålere med leveringsplikt, innrettet for å skape aktivitet og arbeidsplasser på kysten året rundt. Forutsetningen er for lengst brutt av trålrederiene: Mange av industribyggene står tomme, mens store deler av trålfisken sendes ubearbeidet og frosset ut av landet, gjerne til Kina for filetering. Dette har lenge svekket trålernes relevans. At trålerne i tillegg har minst 3 ganger høyere klimautslipp pr. fisket tonn enn kystflåten, forsterker irrelevansen ytterligere.    

«Klimakur 2030» reflekterer ikke noe av dette: I store trekk usynliggjør rapporten 90% av fiskeflåten, som omfatter de aller fleste fiskerne og det klart mest klimavennlige fisket. Drøftingen av sjømatnæringen er for det første upresis: Tidvis kalles fiske og havbruk «fiskeri», der lakseindustri og fiskeri legges i samme kategori. Det er som å sammenstille rypejakt og kyllingproduksjon! Villfisk forer og passer seg selv i den marine næringspyramiden. Industrilaksen krever massive apparat for frakt, stell, mating, medisinering, avlusing m.v. Sintefrapporten påpeker at lakseindustrien står for de aller høyeste utslippene i sjømatnæringen, og at disse har økt. For det andre dropper Klimakur sjømatnæringens klimatrykk utenfor Norge; f.eks. transport av soya produsert i Brasil for laksefor, samt transport av fiskeprodukter ut i verden: Det er svært ulikt klimatrykk ved å sende lett tørrfisk med båt til Brasil og å frakte frosset torsk til filetering i Kina – og retur til Europa for salg. For ikke å nevne flybåren fersk iset laks til Kina. Disse faktorene er utelatt i Klimakuren. Sintefrapporten derimot, foreslår at flyfrakt av ferske sjømatprodukter «helt eller delvis» fases ut. For det tredje kamuflerer Klimakur 2030 torsketrålernes store klimautslipp ved å putte trålerne sammen med fartøy som fisker pelagisk (stimfisk) og derfor har langt lavere klimautslipp. Dette påpeker også Sintefrapporten.   

To uker etter presentasjonen av Klimakur 2030 hadde «Fiskebåt»; havfiskeflåtens forening for knappe 180 medlemsfartøy sitt årsmøte på Bristol hotell i Oslo. Denne gjengen er de aller største og rikeste redere og kvoteeierne i Norge. Den siste statsministeren som gjestet Norges Fiskarlags landsmøte, var Gro Harlem Brundtland i 1994. På Fiskebåts årsmøte er både statsministeren og finansmiljøene hyppige gjester. Så også i år. I årsmøtevedtaket om «Regjeringens nærings- og fiskeripolitikk» (uttaler Fiskebåt at) det er svært viktig å være oppmerksom på sammenhengen mellom den fiskeripolitikken som føres, og hvilke utslippskrav politikerne kan stille». Her erkjenner rederne at de har et problem, men de er ikke rådløse: «Fiskeflåten er i stand til å fiske norske kvoter med vesentlig lavere utslipp av klimagasser enn i dag, i første rekke gjennom en kraftigere effektivisering. Det forutsetter samtidig at viktige fiskeripolitiske målsettinger om en spredt og variert flåtestruktur, utviding av fiskesesongene og begrensninger på kvotetak og eierkonsentrasjon må vike eller nedtones» (min utheving). Vedtaket ble ytterligere utdypet da Fiskebåts adm. dir. Audun Maråk holdt foredrag på årsmøtets bolk om bærekraft: «En tråler som ligger på gytefisken i Lofoten kan fiske like miljøvennlig som hvilken som helst annet fartøy».

For de som kjenner norsk fiskerihistorie, også det som er skrevet og malt av Johan Bojer og Gunnar Berg, er Fiskebåts vedtak en krigserklæring: Et moderne «trollfjordslag» er under oppseiling. Trollfjordslaget var en avgjørende fiskerikonflikt i Lofoten da store dampbåter i 1890 stengte av Trollfjorden og sperret ute fiskerne i mindre båter fra å fiske på store torskeforekomster innerst i fjorden. Det endte med voldelig konflikt og et stortingsvedtak som fortsatt forbyr not- og trålfiske, ikke bare i Lofoten men langs store deler av kysten. I hele Nord-Norge er dette ytterligere forsterket, ved en etablert fjordlinje, der fiske innenfor linja er reservert til båter under 15 m og som fisker med passive redskaper. Ordningen er etablert av to grunner: Det ene er vern av lokal kysttorsk, det andre er å styrke den minste flåten, inkludert sjøsamisk fiske. Fiskebåts strategi er åpenbar: Å bruke klimaspørsmålet som brekkstang for å omgå trålernes økende irrelevans: Men det krever radikal endring av dagens fiskeripolitikk og rettighetsregime. Klimautfordringen gir gode grunner til å endre fiskeripolitikken. Men i stikk motsatt vei av det Fiskebåt legger opp til.

Superlativene var mange da Klimakuren ble overlevert: «det beste faggrunnlaget for hva vi kan gjøre», sa miljøminister Sveinung Rotevatn. «en solid og viktig rapport (og) et bredt faggrunnlag», sa klima- og miljødirektør Ellen Hambro. Jeg beskylder ikke Klima- og miljødirektoratet for å bevisst underkommunisere trålerflåtens og oppdrettsnæringens høye klimautslipp. Men det er dette «Klimakur 2030» gjør, og som Sintef viser. Heller enn å identifisere fiskerinæringens ulike komparative klimafortrinn og bærekraftig fiskeri, bygger rapporten på at dagens flåtestruktur skal opprettholdes. Det er gårdagens fiskeripolitikk. Fiskeflåten er så vidt i gang med kutt i klimautslipp gjennom ny teknologi, blant annet elektrifisering. Men det er kystflåten som har de åpenbare komparative klimafortrinnene, mens deler av havfiskeflåten taper relevans. Den aller største klimagevinsten i fiskerinæringen er å omfordele kvoter fra trålerflåte til kystflåte. Et viktig innspill til Klimakurens høring, er følgelig å reise ny debatt om framtidens flåtestruktur, i tråd med FNs klimacharter og norsk fiskerilovgivning.

Bente Aasjord
Spaltist og statsviter
bkjellsdottir@gmail.com

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse