GRØNT SKIFTE UNDERVEIS: Klimapolitikken i Norge må være både inkluderende og rettferdig, skriver Espen Barth Eide og Cecilie Myrseth. Bildet er fra E134 utenfor Drammen. Foto: Nettavisen.

Klimapolitikk for hele landet

Det grønne skiftet har muligheter for både by og bygd, men må spille på lag med folket for å bli vellykket.

Skjalg Fjellheim skriver i Nordlys og Nordnorsk Debatt den 4. desember om at klima kan bli den nye ulvesaken, dersom den mobiliserer sentrum-periferi og anti-elitekreftene i Norge.

Vi er helt enig med Fjellheim i at det er avgjørende at klimapolitikken er både inkluderende og rettferdig. Om vi i Paris-avtalens ånd skal bevege oss mot et lavutslippssamfunn, er samfunnsendringer uunngåelig. Da må tiltakene spres og være forankret i befolkningen. Opptøyene i Frankrike mot økt bensin- og dieselavgift illustrerer hva som kan skje dersom klimapolitikken ikke har legitimitet.

Nettopp derfor har jo ikke minst fagbevegelsen vært opptatt av at «rettferdig omstilling» skal være en viktig del av klimaarbeidet. Dette støtter vi helhjertet opp om. Faktisk er en velferdsstat som vår særlig godt egnet til dette; vi har erfaring i store omstillinger og i å løfte i flokk, og å ta vare på hverandre på veien. Derimot kan vi ikke slutte oss til det underliggende premisset om at dette også har en sentrum-periferi-konflikt. En moderne, fremtidsrettet klimapolitikk bør tvert i mot sørge for å ta hele landet med på det grønne skiftet.

Det er ingen grunn til at ikke distrikts-Norge skal være med på reisen. Tvert imot. For vår del ser vi flere muligheter enn utfordringer for næringsutvikling og jobbskaping, særlig i Nord-Norge. Faktisk kan landsdelen være både tidlig ute og en vinner i omstillingen. Ettersom olje- og gassnæringen er ventet å bli mindre dominerende i norsk økonomi, tror vi faktisk at mer av tyngdepunktet i verdiskapingen i Norge blir flyttet lengre mot nord. Havnæringene byr på uante muligheter, både knyttet til mineralutvinning, fisk, fiskeoppdrett og etter hvert også dyrking av alger, tang og tare - gjerne i nær kombinasjon med oppdrett. Alt dette kan gjøres på en mye mer miljøvennlig måte, om vi bare vil.

Vindkraft kommer også for fullt, og det er gjennomsnittlig dobbelt så mange vind-timer i året i nord som i sør. Så lenge det ikke kommer i konflikt med lokale interesser som særlig reindrift, vil det være et potensial for mye og rimelig kraft, ikke minst til ny industrireising. Nordnorsk kraftkrevende industri går allerede i front i omstillingen. Næringsparken i Mo er en av Norges beste eksempler på en moderne sirkulærøkonomi. Smelteverket i Mosjøen kan bli ett av de første til å ta i bruk helt karbonfrie metoder i produksjonen.

Dessuten kan nærskipsfarten elektrifiseres i nord like mye som på Vestlandet, der de er i full gang. Fiskeflåten er neste. Avinor planlegger aktivt for overgangen til elektriske fly, og har som mål at all innenriks lufttransport i Norge skal være elektrisk innen 2040. De første, mindre el-flyene kommer lenge før det, og Nord-Norge vil være tidlig ute: kortbanenettet med hyppige avganger og relativt få passasjerer pr flyvning vil passe bedre enn Oslo. Driftskostnadene for fremtidens lufttransport vil være radikalt mye lavere enn dagens fossilfly. Dette kan bety at det blir lettere, ikke vanskeligere, å opprettholde et spredt bosettingsmønster. Og med økt utbygging av ladestasjoner, blir argumentene mot det å ha elbil utenfor byene stadig mindre troverdige.

Alle har et medansvar for at vi lykkes i vår omstilling, og ingen får frikort. Men byrder og goder må fordeles. Tiltakene må oppleves konkrete og jordnære slik at folk kan ta del i dem uansett hvor de bor. Er vi smarte nå, ser vi ikke på dette som noe som skal påtvinges oss fra en urban elite, men noe som bør brukes som en ledestjerne i arbeidet for å skape fremtidens Norge - ikke minst i nord.
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse