Annonse
Næringslivstopper og statsråd Vidar Helgesen diskuterer grønn skipsfart under møtet i Davos. Til høyre kronikkforfatter og direktør ved Norsk Polarinstitutt, Jan-Gunnar Winther, som ledet debattpanelet.

Klimarapport fra Davos

I Afrika forventes en befolkningsøkning på 1 milliard innen 2050, samtidig som oppvarmingen rammer hardest her. Situasjonen kan bli uholdbar, og veien til Europa er kort.

Verdens økonomiforum satte klima og Arktis på dagsordenen i Davos, og Norge bidro sterkt. Norsk Polarinstitutt var medarrangør da globale konsekvenser av klimaendringer i Arktis og løsninger på klimakrisen ble diskutert. Tidligere visepresident Al Gore og FNs klimasjef under Parismøtet, Christiana Figueres, deltok. Det gjorde også statsråd Vidar Helgesen, FNs miljøsjef Erik Solheim, leder av Arktisk råds miljøprogram AMAP, Lars-Otto Reiersen, og undertegnede. At vi har norske stemmer i den internasjonale diskusjonen om nordområdene er viktig, både for å ivareta nasjonens interesser og for å bidra med kunnskap.

Al Gore var bekymret for flyktningestrømmer grunnet global oppvarming. Han viste til at 80 prosent av markene ble lagt øde under tørken i Syria mellom 2006 og 2011. Halvannen million mennesker flyktet til byene og andre steder. En viktig underliggende faktor til at så mange fra Midt-Østen og Afrika strømmer til Europa er klimaendringene. Avlingene takler rett og slett ikke varmen. Dessverre er utsiktene mørke. I Afrika forventes en befolkningsøkning på 1 milliard innen 2050, samtidig som oppvarmingen rammer hardest her. Situasjonen kan bli uholdbar, og veien til Europa er kort.

Christiana Figueres understreket kraftfullt at det haster med tiltak. Selv om Parisavtalen er et formidabelt gjennombrudd i å få på plass internasjonale forpliktelser, er den ikke ambisiøs nok til å løse klimakrisen. For å få avtalen på plass måtte kompromisser inngås, sa Figueres. Avtalen bygger på frivillighet, og det er ingen sanksjoner ovenfor land som bryter forpliktelser. Den virkelige nøtten ligger i fordelingen av kutt mellom landene, som skal gjøres «avhengig av historikk, evne til å betale og hvor hardt en blir rammet». Hvor stor del av regninga skal de som er årsak til problemet betale i forhold til de som knapt har bidratt til krisen og som er hardest rammet? Her ligger en svært vanskelig utfordring mellom i-land, u-land og framvoksende økonomier som Kina.

Næringslivet argumenterte for at de sitter med nøkkelen til overgangen til lavkarbon-samfunnet. Flere og flere ser at grønne løsninger er god økonomi. Det skapes tyngdekraft mot en grønn næringsutvikling som politiske konjunkturer får stadig mindre innflytelse på. USA har f.eks. ti ganger flere arbeidsplasser knyttet til fornybar energi enn i kullbransjen, og Google vil i løpet av 2017 være 100 prosent basert på fornybar energi. Man kan hevde at næringslivet er i ferd med å bli en grønn støtdemper på varierende klimapolitikk i ulike land. Næringslivstoppene på seminaret sa klart ifra – vi ønsker å bidra, vi kan bidra og vi har ikke vært brukt nok i den store klimadebatten.

Hvorfor er så det tunge, globale næringslivet interessert i Arktis hvor det knapt bor mennesker og aktiviteten er forsvinnende lav? Svaret er enkelt og fører tilbake til Al Gores hovedpoeng: de klimaendringene som skjer i Arktis rammer globalt. I tillegg til matsikkerhet, vil ekstremvær og havnivåstigning påvirke samfunn andre steder i verden. Verden opplever en sterk urbanisering, innen 2050 bor antagelig 8 milliarder (av 10) i byer, mange av dem nært havet. Havet kan komme til å stige en meter dette århundret, og da oversvømmes mange byer, blant annet New York og Shanghai. I tillegg vil det føre til økt kysterosjon og bortfall av produktive jordbruksarealer.

En interessant diskusjon i panelet som jeg ledet dreide seg om miljøvennlig, grønn skipsfart. Kan vi bruke Arktis for å utvikle grønne løsninger? Nylig har den internasjonale maritime organisasjonen (IMO) fått på plass en polarkode for skipstrafikk i polare farvann. Den gir nye krav til sikkerhet, fartøys beskaffenhet, planverk, opplæring av personell og forbud mot utslipp av tungolje og andre skadelige stoffer.

En slik avtale kan kanskje brukes som utgangspunkt for å lage en global, grønn skipskode. Næringslivets representanter var positive til å jobbe for grønn skipsfart i Arktis, selv om det på kort sikt kan være en økonomisk belastning. Tungoljeforbud er en ambisiøs, men spennende visjon. I Norge går både Hurtigruten og Rederiforbundet i front for å tenke grønne løsninger.

Kanskje Norge og Arktis kan bli en pådriver for dette arbeidet? Det kan være lettere å få fram avtaler i en region enn i større skala, og under Arktisk Råd er 60 prosent av verdens befolkning representert rundt bordet. Enighet der kan være springbrettet for globale løsninger. Arktis kan altså bli et arnested for gode, fremtidige løsninger til hjelp for hele verden.

Enhver krise gir muligheter og håp - også klimakrisen. Klimamodeller viser at hvis vi kutter utslipp av klimagasser stabiliseres temperaturen. Det er også mulig å få ned igjen temperaturen hvis vi fjerner karbon fra atmosfæren. Hvem vet hva framtidens teknologi vil bringe? Menneskene kan hvis de vil og må, og Davosmøtet viser at viljen er økende. Mye gjenstår, men vi er i starten av en omstilling som vil tjene oss alle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse