Kullkraft gir utslipp på 0.95 og vindkraft 0.019 millioner tonn CO2 per produsert terrawattime. Det betyr at installasjon av 20 TWh vindkraft i Norge reduserer utslippene med 15 millioner tonn CO2 per år, forutsatt at denne kraften inngår i den europeiske kraftmiksen og erstatter kullkraft, skriver Kristoffer Rypdal. Foto: Colourbox

Klimautfordringen og realistiske løsninger

Den såkalte 1.5-graders rapporten til klimapanelet slår fast at for å holde global oppvarming under 1.5 grader kan vi bare slippe ut mellom 470 og 570 milliarder tonn CO2 før det må bli full stopp. Vi slipper i dag ut 40 milliarder tonn per år, så uten øyeblikkelige reduksjoner er budsjettet brukt opp om et drøyt tiår. I praksis betyr dette at vi må redusere utslippene med 45 prosent innen 2030 og videre til null innen 2050. Det er et svært hårete mål, men i dette innlegget skal jeg vise at Norge kan gi sitt rettmessige bidrag til dette gjennom en økonomisk gjennomførbar kraftutbygging med moderate naturinngrep.

Enkelte naturvernere antyder at vi kan oppnå utslippsreduksjonene bare med å redusere den økonomiske aktiviteten. I så fall måtte vi ikke bare stanse den økonomiske veksten, men redusere forbruket med minst fem prosent i året. Og i 2050 ville vi være rundt ni milliarder mennesker som skulle leve av det vi kunne produsere med førindustrielle metoder. Omkring år 1700 kunne planeten så vidt underholde en befolkning som var mindre enn en milliard med en levestandard som var en trettidel av dagens. De færreste vil akseptere dette som en farbar løsning.

Et annet alternativ er nullvekst kombinert med stor satsing på energisparing og effektivisering av energibruk. I dagens kapitalistiske system finns det allerede sterke økonomiske insentiver for sparing og
effektivisering. Det er disse insentivene som har brakt oss LED-lys og stadig mer drivstoffgjerrige biler, og det er lite politiske myndigheter kan gjøre for å akselerere denne prosessen. Dette alternativet gir derfor ikke utslippsreduksjoner i et tempo som overskrider en prosent i året. Et tilleggsproblem er at nullvekst og innovasjon er vanskelig å kombinere. Erfaring fra økonomiske krisetider med lav vekst er at innovasjon og effektivisering synker med avtagende investeringer. Vi får altså små utslippsreduksjoner, men mer arbeidsledighet, mindre velferd og større sosiale problemer og internasjonal spenning.

Den eneste farbare vegen til virkelig dype utslippsreduksjoner er derfor å redusere utslippene per produsert energienhet ved å erstatte fossil energi med fornybar elektrisk kraft. Dette er en gigantisk utfordring, men den er mulig å løse. Den innebærer å erstatte dagens fossile varmekraftverk med fornybar kraft, og i tillegg elektrifisere industri og transport.

La oss fokusere på EU som et eksempel. En rekke vitenskapelige studier har beregnet økningen i etterspørselen etter elektrisk kraft for å nå målet om en utslippsfri energisektor. Disse studiene baserer seg på forskjellige økonomiske scenarier og resultatene varierer derfor i området 4,300 – 5,000 terrawattimer (TWh) per år i 2050. Dagens etterspørsel er 3,300 TWh. Europa (EU-28) trenger derfor å øke sin kapasitet med minst tusen terrawatttimer i løpet av de neste tretti årene.

Kullkraft gir utslipp på 0.95 og vindkraft 0.019 millioner tonn CO2 per produsert terrawattime. Det betyr at installasjon av 20 TWh vindkraft i Norge reduserer utslippene med 15 millioner tonn CO2 per år, forutsatt at denne kraften inngår i den europeiske kraftmiksen og erstatter kullkraft. Dette svarer til hele dagens utslipp av CO2 fra norsk olje og gassvirksomhet. Disse 20 TWh er bare to prosent av økningen i EUs antatte kraftbehov fram til 2050, men vi må huske på at Norges befolkning er bare en prosent av EUs. Det er derfor misvisende når det påstås at Norge ikke kan bidra signifikant til å
gjøre Europa utslippsfritt.

Hvor store arealer vil 20 TWh landbasert vindkraft legge beslag på? En moderne vindpark i optimalt norsk terreng produserer om lag 0.01 TWh per kvadratkilometer landareal, som betyr at 20 TWh krever to tusen kvadratkilometer, som er fem promille av Norges areal og fire prosent av landarealet i Finnmark. Til sammenlikning er 40 prosent av Norges areal definert som reindriftsområder (alt land nord for Røros). Hvis halvparten av vindparkene lokaliseres i denne delen av landet, så vil denne
vindkraftutbyggingen legge beslag på bare seks promille av reindriftsområdene i Norge. Leseren får sjøl vurdere om dette vil medføre en ”fullstendig rasering av norsk natur” eller ”kroken på døra for
reindriftsnæringa” slik det hevdes i utallige avisinnlegg.

Jeg har brukt landbasert vindkraft som eksempel for å vise at utslippsmålene kan nås på en samfunnsmessig og miljømessig akseptabel måte sjøl om man bare satser på denne energiformen. I praksis vil målet bli nådd gjennom en kombinasjon av landvind og oppgradering av gamle vannkraftverk, solceller og havvind. Vi kan imidlertid ikke unngå noe landbasert vind, spesielt ikke i de første årene.

Grunnen til dette er at klimapanelets spesialrapport er krystallklar på at utslippsreduksjonene må starte umiddelbart hvis vi skal ha en sjanse til å nå målene. Dette betyr at vi må starte med å bygge ut der teknologien er moden og klarer seg uten store subsidier. Lønnsomheten må være slik at det er mulig å finne investorer. Dette er tilfelle med landbasert vind i dag. Solceller kan bygges ut i mindre skala og særlig ved å utnytte flater i bygg, men storskala solanlegg er neppe lønnsomme i Norge og legger beslag
på store arealer der vegetasjon og dyreliv blir fjernet fullstendig. Havvind er framtida for vindkraft, men er ikke lønnsom i dag og det vil ta minst ti år før vi kan se storskala anlegg av denne typen i norske kystnære havområder.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse