Annonse
Fra årets 1. mai-tog i Tromsø. Foto: Sissel Wessel-Hansen

De knallrøde flagg blafrer igjen

Politisk sett står sosialdemokratiet fremdeles sterkt i Norge. Men også her rykker velgerne mot populismen.

De knallrøde flagg blafrer igjen i vinden. Mens sosialdemokratiske partier sliter i motvind, øker oppslutningen om den røde ytterfløy. Sist under presidentvalget i Frankrike, der Jean-Luc Mélenchon fikk nærmere 20 prosent. Mélenchon er en ytterliggående sosialist som elsker Hugo Chaves, og hater Nato og tyskere. I Storbritannia har Jeremy Corbyn – som deler de fleste av Mèlenchons affiniteter – tatt kontroll med Labour, og ligger også han an til å få litt over 20 prosent av stemmene.

Mye har vært gjort ut av høyreradikale partiers vekst de siste årene. En kombinasjon av antiglobalisme og populisme har gitt oss Trump, Brexit og Sverigedemokraterna. Litt under radaren har det skjedd en lignende styrking av venstreradikale partier; Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Mélenchons Le France Insoumise. Litt av den samme bølgen traff Norge i 2015, og sikret Rødt makt i flere, større byer – Bodø inkludert.

Det er selvsagt store forskjeller på høyreradikale og venstreradikale partier, men også likheter: Deres vekst nå skjer i stor grad på bekostning av de etablerte partiene. Og begges vekst er en reaksjon på globaliseringen; noe som viser seg i at store deler av deres økonomiske politikk er forbausende lik.

Siden det første franske, revolusjonsparlamentet kom sammen i 1789, har hovedskillet i politikken gått mellom venstre (der kongemotstanderne satt) og høyre (der tilhengere satt). På en rekke områder er skillet fremdeles givende. I dag er likevel andre skiller vel så relevante; liberal vs. autoritær, global vs. nasjonal, elitistisk vs. populistisk. Det gjør analysen av det politiske landskapet mer komplisert, men også mer givende. I ulike kombinasjoner gir disse inndelingen utgangspunkt for nye partier, på tvers av aksen høyre-venstre.

Den amerikanske sosiologen Christopher Lasch skrev alt i 1994 boka «Elitenes opprør», der han sammenligner de politiske eliter med fortidens aristokrati, og anklager dem for å se verden med «turistens blikk», rotløse og uten tilknytning til det folk – den nasjon – de sier seg å tjene. Han anklager dem for å ha undergravet demokratiet ved utelukkende å ha fokus på sosial mobilitet penger. Lasch foretar og en vurdering av «kommunitarisme» (et slags sosialdemokrati) og «populisme» som svar, og ender med å anbefale populismen. Delvis fordi den er mer moralsk, og delvis fordi sosialdemokratiet i for stor grad klientifiserer innbyggerne. 20 år etter kan det synes som om stadig flere velgere har falt ned på samme løsning.

Situasjonen er annerledes i Norge, og forleden blafret de røde flaggene for både sosialdemokrater og venstreradikale. Politisk sett står sosialdemokratiet fremdeles sterkt i Norge. Men også her rykker velgerne mot populismen. Skal sosialdemokratiet takle det, må det både løse globaliseringens økonomiske problemer, og den trussel mot velferdsstaten økt innvandring gir. Klarer det ikke det, vil både rødere og brunere krefter få ekstra vind i flaggene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse