Annonse
For mange i Finnmark vil dette være en merkedag, skriver Øyvind Ravna, etter at Finnmarkskommisjonen har lagt fram en utredning hvor flertallet konkluderer med at folket i Karasjok (bildet) eier sin egen utmark. Foto: NRK / Elle Norvang

Kollektiv eiendomsrett for folket i Karasjok

Flertallet konkluderer derfor med at dette arealet ikke underlagt FeFos eiendomsrett etter finnmarksloven, men kollektivt eid av folket i Karasjok.

Finnmarkskommisjonen, som ble opprettet i 2008 for å utrede rettigheter til land og vann i Finnmark, har i dag 11. desember lagt fram sin første delutredning for felt 4 Karasjok. I den konkluderes det med at folket i Karasjok eier sin egen utmark. Dette er første gang, etter mer enn 10 års arbeid, at kommisjonen har kommet til at folk i Finnmark har kollektiv eiendoms- og forvaltningsrett til sine tradisjonelle naturbruksområder. For mange i Finnmark vil dette derfor være en merkedag.

Medlemmene av Finnmarkskommisjonen har ganske sikkert hatt et betydelig arbeid med lange dager og drøftinger for å komme fram til dette resultatet, ikke bare fordi denne første delutredningen omfatter 676 sider, men også fordi den er fremlagt med dissens.

Tross dissens er kommisjonens medlemmer enige om det historiske utgangspunktet; at da det området som i dag utgjør Karasjok kommune ble underlagt dansk-norsk styre i 1751, hadde folket i området i mange hundre år brukt og rådet over de lokale naturressursene som grunnlag for sitt livsopphold. Kommisjonen er videre enige om at folket på denne tiden hadde en rett til området som i det vesentlige tilsvarer en kollektiv eiendomsrett, og at spørsmålet dermed blir om denne retten er i behold eller om statens angivelige eiendomsrett i årene fra 1751 fram til 1980 (da samerettsutredningsarbeidet ble påstartet) er etablert som et festnet rettsforhold.

En samlet Finnmarkskommisjon slår fast at de historiske kildene viser at staten i liten grad har disponert privatrettslig over grunn og ressurser i dagens Karasjok kommune fra 1751 og frem mot slutten av 1800-tallet. De fradelingene og forpaktningene som fant sted, var i all hovedsak formaliseringer av etablert bruk. Kommisjonen viser videre til at det i nyere tid har vært reist usikkerhet om statens eiendomsrett til deler av grunnen i Finnmark. Dette skjedde blant annet da Samerettsutvalgets mandat ble utformet i 1980 og i forarbeidene til finnmarksloven (Prp. s. 88), hvor det uttalt at i alle fall «deler av indre Finnmark» er områder som «samene har krav på eiendoms- og besittelsesrett til».

Et flertall på tre, bestående av lederen og to medlemmer, har lagt til grunn at mange av statens disposisjoner i Karasjok har handlet om å regulere bruken av naturressursene. Disposisjonene har hatt et offentligrettslig preg, og ikke en karakter som har kunnet etablere en eiendomsrett for staten. De statlige disposisjonene av mer privatrettslig karakter, slik som eiendomsdelinger og bortforpaktninger av slåtter, hadde lenge et større preg av å formalisere etablert bruk, enn av å være privatrettslige disposisjoner i egentlig forstand.

Flertallet drar den naturlige konklusjonen av dette faktum og legger til grunn at statens disposisjoner ikke har brutt ned oppfatningene om en sterk lokal kollektiv rett til den grunnen i Karasjok som staten ikke har disponert over, og som ifølge kommisjonen utgjør litt over 98 % av kommunens areal. Flertallet legger også til grunn at disse disposisjonene ikke har etablert en tilstrekkelig aksept for staten som grunneier hos lokalbefolkningen. Flertallet har etter dette ikke funnet tilstrekkelig med holdepunkter for at statens eiendomsrett til den usolgte grunnen i Karasjok var et festnet rettsforhold da finnmarksloven trådte i kraft.

Flertallet konkluderer derfor med at dette arealet ikke underlagt FeFos eiendomsrett etter finnmarksloven, men kollektivt eid av folket i Karasjok. Retten ligger ikke til kommunen som sådan, men til de som er registrert bosatt i Karasjok; med lik andel i retten uavhengig av botid og etnisitet. Flertallet poengterer dessuten, med henvisning til Høyesteretts Nesseby-dom, at lokale bruksrettigheter «må respekteres». Det innebærer at eiendomsretten må utøves slik at lokale rettighetshaverne ikke fortrenges fra disse områdene.

Mindretallet, bestående av to medlemmer, har vektlagt at staten har fradelt grunn til private, bortforpaktet utmarksslåtter og disponert over grunnen på andre måter, i slik grad at statens eiendomsrett i dag er et festnet rettsforhold. Som følge av dette mener mindretallet at lokalbefolkningens gamle rett endret karakter og blitt erstattet av en bruksrett som i dag reguleres i finnmarksloven og forvaltes av FeFo.

Finnmarkskommisjonen har gjort en god og grundig utredning i Karasjok, hvor flertallet har vektet faktum og rettsregler på en juridisk forsvarlig måte og dermed kommet til et riktig resultat, faktisk og rettslig. At rapporten er avsagt med dissens, endrer ikke på det. Resultatet viser også at det ikke er grunn til å bekymre seg over om Norge, når det gjelder den samiske kjernekommunen Karasjok, ikke oppfyller sine folkerettslige forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 om å anerkjenne «vedkommende folks eiendoms- og råderett til de landområder som de tradisjonelt besitter».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse