Annonse
I 140 år har det nå vært kjempet på ulike måter for å få realisert en jernbanestrekning, uten at det har kommet en eneste meter med sviller nordover, så langt, skriver Hallvard Birkeland. Foto: NSB

«Kolonien» Nord-Norge

Et forsøk på å forstå hvorfor Nord-Norge-banen ennå ikke er bygget.

Det som skjer er at nordlendingen rett og slett ikke blir hørt, og skulle vi mot formodning en sjelden gang bli lytta til, så er beskjeden fra sentralt hold, at det vi driver med både er virkelighetsfjernt og utopisk, ja, til og med tøvete og latterlig.

For tida flommer redaksjonene i nordnorsk media over av engasjerte, veldokumenterte og noen forarga innlegg om behovet for en jernbane på strekninga Fauske – Tromsø.

Etter at ordet skam har fått et nytt innhold, brukes dette for hva det er verdt i debatten. Det argumenters med at «nå er det Nord Norges tur», det skrives om maktarrogansen fra sør, og det argumenteres fra A til Å om alle de gode effektene en slik jernbane vil ha, både hva gjeldet transport og klima. Her i Tromsø har avisene Nordlys og iTromsø blitt viktige talerør for saka, og lokale politikere fra Rødt, SV, MDG, V, SP og AP taler og skriver varmt om behovet og nødvendigheten av dette prosjektet. Det legges fram meningsmålinger som viser et overveldende flertall for Nord-Norge-banen, og den nylig framlagte rapporten fra Jernbanedirektoratet imøtegås så det holder. Det arrangeres fakkeltog og underskriftskampanjer.

Alt dette er selvsagt vel og bra, og ære være alle disse, som daglig strever og jobber for den gode sak, MEN:

I 140 år har det nå vært kjempet på ulike måter for å få realisert en slik jernbanestrekning, uten at det har kommet en eneste meter med sviller nordover, så langt.

At man har jobbet jevnt og trutt i 140 år for å få jernbanen til Tromsø, er så langt i fra noe enestående eksempel på at det tar tid før noe kan realiseres i Nord-Norge. Det skulle for eksempel ta over 50 år fra man første gang foreslo et universitet i Nord-Norge, til at universitetet omsider kunne åpnes i 1972, og det skulle ta 75 år fra man forslo bro over Tromsøysundet, til brua stod ferdig i 1960.

Det er på mange måter et stort paradoks at vi her i nord må sloss i årevis for  

selvfølgeligheter, det være seg universitet, bruer eller jernbane. Jernbane nordover skulle regjering og Storting for lenge siden gjort vedtak om å gjennomføre, men i stedet så må vi minne statsmakta på denne selvfølgeligheten gang på gang. Ikke en gang i løpet av et år, men hundrevis av ganger i løpet av 140 år.

Det som skjer er at nordlendingen rett og slett ikke blir hørt, og skulle vi mot formodning en sjelden gang bli lytta til, så er beskjeden fra sentralt hold, at det vi driver med både er virkelighetsfjernt og utopisk, ja, til og med tøvete og latterlig. Nord-norsk media måtte til og med si fra til sørnorske mediehus at det skjedde noe mere her nord akkurat nå, enn midnattssol og Mack-øl.

Fra maktens sentrum har Nord-Norge stort sett alltid blitt behandlet som en slags «koloni», og fra historia vet vi at folk i koloniene hadde lite eller ingenting de skulle ha sagt. Rundt 1000-tallet var det nesten ingen som visste om landsdelens eksistens, fra 1500- tallet og i 200 hundre år fremover var folket nordfra leilendinger underlagt Bergen, og enda til langt utpå 1800-tallet var landsdelen en tilbakeliggende og lite utviklet region.

Gjennom denne 1000 år lange historia lærte nordlendingen seg til å «stå med lua i handa», og ta til takke med de smuler som aller nådigst ble sendt nordover. Når noen enkeltpersoner her nord begynte å heve stemmen sin på 70 og 80 tallet, ble vi straks fortalt av vi var noen trygdemisbrukere, sytpeiser og udugelige latsabber, som ikke fortjente bedre. Med andre ord: På med lua igjen.

For å nyansere dette bildet en smule, er det naturlig å nevne Jonas Gahr Støre sitt nordområdeinitiativ for noen år siden, men hvor i all verden tok dette initiativet veien? Jeg har selvsagt heller ikke glemt AP-regjeringas storstilede oppbygging av Nord-Norge etter krigen, men etter det ble det mer eller mindre stille. Det skal dog nevnes, at for syns skyld blir Nord-Norge som oftest tilgodesett med en fiskeriministerpost i vår regjerning, i tillegg til at vi blir så utrolig takknemlig de gangene det bevilges penger til ei bru eller to her i nord.

Det faktum at Nord-Norge heller ikke klarer å stå samlet i denne saka, forteller også noe om at i kolonier er det småligheten som rår, naturlig nok. Her gjelder de først og fremst å karre til seg selv, som best man kan.

Uansett hvor godt og fornuftig vi her nord argumenterer for en sak, uansett hvor mange som roper/sier ifra, uansett hvor høyt vi roper/sier ifra, så blir vi ikke hørt. Det er som å skvette vann på den berømte gåsa. Mens debatten koker her nord, får vi se statsminister Erna Sølberg vise frem klesvasken på Dagsrevyen, faktisk et ganske godt bilde på den arrogansen som utvises av landets øverste myndighet.

Vi blir ikke hørt fordi vi står med lua i hånden, og fordi sentralmakta ser på regionen som en «koloni», en råvareleverandør som ikke fortjener bedre. Et folk som står med lua i handa, fostrer naturlig nok heller ingen «høvdinger»/tydelige talspersoner.

Nord-Norge mangler en klar og høylytt talsperson (er), med stor integritet og stor gjennomslagskraft. Vi har nesten ikke hatt en slik person her nord siden Petter Dass sin tid, om vi da ser bort fra Oluf, og bare det sier jo det meste.

Våre nordnorske politikere på Stortinget er stort sett en godt bevart hemmelighet, og hvilke saker de daglig jobber for, og med, er det så og si nesten umulig å få øye på. Den sterkeste stemmen vi har nordfra for tida, er etter min mening SV-politikeren Torgeir Knag Fylkesnes, men også han blir dessverre bare en liten spurv i den store tranedansen. Vi mangler rett og slett lederskikkelser nordfra, som henger lua for godt på bislag-knaggen, og som med stolthet, kraft, pågangsmot og gode argumenter fremmer landsdelens sak.

Hva skal vi så gjøre, bare legge oss flate og innse nederlaget nok en gang? Nei, selvsagt ikke, men vi trenger kanskje å ta i bruk noe hardere lut for å nå gjennom med vårt budskap. Sjefredaktør Nitteberg i Nordlys skriver blant annet følgende på Facebook den 19 juli: «Folket har talt. Mere enn tre av fire nordlendinger krever utbygging av jernbanen i nord. (…). Dette bør gjøre inntrykk på alle på Stortinget». Dette utsagnet illustrerer på mange måter det jeg mener med «lua-i-handa-holdningen» her nord. Nei, dette bør ikke gjøre inntrykk på politikerne, derimot det skape en storm av engasjement fra våre folkevalgte, det skulle selvsagt bare mangle. Som sagt: Det trengs hardere lut enn leserinnlegg og gode ønsker. Det må rett og slett lages et helvetes rabalder!

Til slutt en liten bemerkning om kostnadene, som nylig ble utregnet til å utgjøre ca. 130 milliarder kroner. Et viktig argument for de som er motstandere av dette prosjektet, er at Norge ikke har råd. For noen uker siden vedtok Frp på sitt landsmøte at det må bevilges 100 milliarder fra oljefondet, for å få vekk alle bomstasjoner. Smak litt på den. Dessuten: Staten bruker årlig ca. 10 milliarder til innleie av konsulenter og rådgivere. 10 milliarder! Et forslag kan være å sette denne posten «på vent» i skarve 13 år, så har vi 130 milliarder til jernbanen. Mitt tips er at Norge vil klare seg utmerket godt i løpet av disse 13 årene, uten hjelp fra rådyre konsulenter og rådgivere.

Koloniene har opp gjennom historia stort sett klart å frigjøre seg fra sine kolonimakter, og på den måten blitt selvstendige stater.

Så får vi bare håpe at det ikke kommer så langt at noen her nord begynner å snakke om at Nord-Norge må bli en egen stat.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse