Bidragene til Mona Pedersen og John Gustavsen gir oss mulighet til å tenke videre rundt den nyere nordnorske økonomiske utviklinga som kolonipreget. Vi ser klassiske koloniale trekk her: Formidable profitter i sentrum basert på rike naturressurser i periferien, skriver Ragnar Elias Nilsen. Bildet viser Torsvåg i Karlsøy kommune. Foto: Colourbox / Oleg Milyutin

Kolonivekst i nord?

Verken her, eller når det gjelder den ulikhetsskapende og ressursøkonomisk ulønnsomme kapitalopphopinga i næringa hører vi noe fra Arbeiderpartiet i debatten.

Ordfører Mona Pedersen og skribent John Gustavsen hjelper til å avdekke maktforhold mellom Sør og Nord gjennom tankevekkende artikler i Nordlys den 10. mai.

Ressurskoloni

I tre avgjørende næringer kan en ut fra de to artiklene i sum lese det samme mønsteret: Kapitalvekst og formidabel inntekstopphoping i Sør basert på høsting av svært rike naturressurser i Nord. Det siste med rask forurensing av fjorder og sund og befolkningsnedgang i lokalsamfunn på kysten som resultat.

Og ikke minst; de to artiklene hjelper oss til å reflektere over mulige årsaker til det som ser ut til å være framvekst av en type nykolonialisme. Interessant nok ser stikkordet for forklaring her like mye ut til å være politisk makt som kapitalmakt.

Les innleggene:

Politikerne

For det er ikke bare storkapital i form av kvotebaroner eller oppdretts- og turistmilliardærer sørpå vi snakker om. Det er også sørnorske og nordnorske politikere som lar dette skje.  Eller verre, politikere som er med på å skape tendensene til nykolonialisme.

Viktigst nå er Erna Solberg med mannskap som stadig understreker at alt går så bra i Nord: Landsdelen har jo så sterk økonomisk vekst. Finansminister Siv Jensen og fiskeriminister Harald Tom Nesvik vil ha bedre infrastruktur til de  eksportskapende lokalsamfunnene. Hvilket vel må bety at det skal legges til rette for at den svært omfattende trafikken med trailere av høyst varierende kvalitet på variable veier i Nord kan presses opp ytterligere.

Men som vi vet vi som bor her, vil ytterligere trailertransport under rådende konkurransevilkår bety fortsatt spill med sikkerhet på veiene. Veifarendes liv og helse i Nord er innsatsfaktoren. Så vidt jeg kan se, er dette kravet om bedre infrastruktur også det eneste kravet til hva som skal gjøres i fiskeri og oppdrett, som til nå har kommet fra Aps fiskeripolitiske talsperson Cecilie Myrseth.

Karlsøy

Konsekvensen av fortsettelsen av den rådende fiskeri og oppdrettspolitikken kommer godt fram i karlsøyordførerens avisinnlegg med overskrifta: «Når skal alt legges ned!». Opp mot de gode og allmenne målsettingene om marin satsing og vekst i nord setter hun realitetene. Dvs. slik hun opplever dem i egen kystkommune, der denne kommunen bidrar til de store eksportverdiene som regjeringen viser til.

Konkret peker hun på at verdiskapingen i kystkommunene er basert på kystflåten med lokal tilhørighet. Det er bare disse som leverer til fiskebruk og til fiskeforedling. Men som hun skriver: Reglene som politikerne har skapt gjør det umulig å rekruttere nye fiskere i kystkommunen. Dette på grunn av de skyhøye kvoteprisene i fisket som er blitt resultatet av vedtak om innføring av omsettelige kvoter som adgangsbetingelse også i kystfisket.

For nå vet vi at prisen på ei sjarkkvote ligger på over tre millioner kroner, mens adgangen til å fiske med egen båt for ungdom på kysten tidligere var gratis, dvs. før politikerne og de sterkeste fiskerorganisasjonene innførte båtkvoteordninga fra 1990.

Lokal økonomi

Resultatet av høye kvotepriser og kvote- og kapitalspill i fisket er overføring av fiskeressursene til store og kapitalkrevende båter med kvoteinnehavere uten ansvarstaking for lokal fiskelevering. Og med det undergraving av både lokalt fiskeri og lokal fiskeindustri i Nord som resultat. Samt, som Mona Pedersen viser, med påfølgende undergraving av lokale arbeidsplasser og tjenestenæringer som er bygd på basisnæringene lokalt fiske og tilknytta fiskeindustri.

Endelig viser karlsøyordføreren til fiskeriministerens og Frps siste fiskeriinnspill: Større frihet i næringa; dvs. fjerning også av bearbeidingsplikten for trålerne. Altså det siste som er igjen av de vilkårene som ble satt som gjenytelse i form av fiskelevering for at trålere skulle få overta en så stor andel av våre svært verdifulle felles fiskeriressurser.

Verken her, eller når det gjelder den ulikhetsskapende og ressursøkonomisk ulønnsomme kapitalopphopinga i næringa hører vi noe fra Arbeiderpartiet i debatten.

Nordkapp

I sin aviskronikk i Nordlys tar John Gustavsen opp situasjonen i to naturressursnæringer i Nordkapp kommune: Turisme og oppdrett. Han demonstrerer hvordan begge er preget av et nykolonialt mønsteret: Verdifulle biter av det som før var felles naturressurser for folk i nord overtas av eksterne eiere - altså privatiseres - og legges til grunn for formidable inntekter for disse eierne.

I Nordkapp eksemplifisert med de sørnorske eierne av Rica-kjeden i turisme på Nordkapp platået og bergensselskapet Grieg Seafood i oppdrett i Vedbotn, en sidefjord ute i Porsangen. Dermed får vi utvikling av det samme nykoloniale mønsteret som vi ser i fiskeriene.  

De koloniale motstykket til milliardformuene som hopes opp sentrum i disse to eksemplene er konsekvenser av turist og oppdrettsetableringene i periferien: Omlegging til betaling til Rica for den tidligere gratis utmarksadgangen på Nordkapp-platået og undergraving av vannkvalitet og vilkår for villfisk som tidligere viktige fellesgoder i den inntil nå oppdrettsfrie nasjonale laksefjorden Porsangen.

Gustavsen gir oss også innsikt i de harde politiske konfliktene rundt erobringa av platået og fjorden fra de eksterne høsterne: En tidligere AP-ordfører i Nordkapp ble stoppet internt i eget parti og av Finnmark fylkeskommune da han prøvde å sikre lokalsamfunnets rett til å kunne utnytte turistattraksjonen.

Men konflikten om retten til platået fortsetter. Når det gjelder den aktuelle oppdrettssaken har støtten til Grieg-konsernets priviligerte konsesjonsbeskyttede storprofitt nå blitt sikret av at nåværende ordfører har arbeidet for å sikre oppdrettsetableringa i Vedbotn, trass i sterke protester fra lokale oppsittere og trass i massiv motstand i den nabokommunen som rammes mest av denne etableringa, nemlig Porsanger kommune.   

Det nykoloniale

Bidragene til Mona Pedersen og John Gustavsen gir oss altså mulighet til å tenke videre rundt den nyere nordnorske økonomiske utviklinga som kolonipreget. Vi ser klassiske koloniale trekk her: Formidable profitter i sentrum basert på rike naturressurser i periferien. Bare bruk av det minimum av inntekter for periferien i form av det som er nødvendig for å tappe ressursene, slik at de sikrer høyest mulig overskudd for velstående eiere i fjerne sentrum.

Og ikke minst: Direkte og påviselige skadevirkninger i periferien i form av redusert adgang til fellesressurser, i form av lokal forurensing og naturforringelse og i form av tap av etablerte lokale arbeidsplasser som konsekvens av måten som det drives på i de sentrumskontrollerte høstingsvirksomhetene.

Politikerne

Det mest interessante – og mest overraskende – er kanskje avdekking av politiske faktorers åpenbare store betydning for framveksten av det nykoloniale mønsteret. Både ordføreren fra Karlsøy og  forfatteren fra Porsanger / Tromsø  gir oss gode inntak til videre debatt om denne sida ved dagens utvikling i forholdet mellom Nord og Sør.

Mona Pedersen med påpeking av kombinasjon av felttalemåter om vekst og verdiskaping i nord satt opp mot hva politikerne med mye makt faktisk gjør når det gjelder utvikling av lokal næringsvirksomhet. Og videre hennes påvisning av reduserte lokale inntekter og nødvendige servicetilbud for den befolkninga som driver basisvirksomheten som ligger til grunn for den eksportrettede veksten som politikerne med ulik partitilknytning priser så høyt.

John Gustavsen viser oss eksempler på politiske aktører lokalt og i fylke som blir sentrale i å sørge for at de overskuddsmaksimerende eksternt eide kapitaleierne slipper til lokalt. Ikke bare gjennom at han viser at lokale og regionale politikerne og administratorer gir tillatelsen til etableringene. Men faktisk også ved at de aktivt bekjemper lokal motstand mot disse etableringene. I et sentrum - periferi perspektiv blir disse lokale politikerne da til talsmenn for de mektige eksterne aktørene som møter motstand lokalt, evt. i konfrontasjon med ei lokalbefolkning, hvis interesser de egentlig skulle representere og forsvare.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse