Denne våren har lærere, fagfolk og politi vært sentrale i å male et mørkt bilde av Tromsøs ungdom. Et tredvetalls ungdommer har blitt viet stor oppmerksomhet. Arkivfoto: Ragnhild Gustad

Når politiet sender et signal

Er det eneste verktøyet vi har for å hjelpe ungdom ut av trøbbel, å sende politiet på dem?

Ingen har reagert på maktbruken. Ingen lærere eller rektorer har protestert i offentligheten. Ingen foreldre.

Er det eneste verktøyet vi har for å hjelpe ungdom ut av trøbbel, å sende politiet på dem?

Det beste du kan gjøre som samfunnsborger er å passe best mulig inn. Ikke skape trøbbel. Da blir det ingen avisoverskrifter. Denne våren har lærere, fagfolk og politi vært sentrale i å male et mørkt bilde av Tromsøs ungdom. Et tredvetalls ungdommer har blitt viet stor oppmerksomhet.

For en tid siden kunne Nordlys fortelle at politiet pågrep 20 ungdommer fra en videregående skole. I hvert fall en elev ble hanket inn mens vedkommende var på skolen.

Fem av dem er siktet for å ha solgt narkotika.

Politiet har signalisert en beskjed til foreldre: Du bør være en autoritativ skikkelse og ikke vær kompis. Gå inn på rommet til barna deres. Undersøk hva de har i skuffene. Politiet har troppet opp på flere skoler i full uniform og pågrepet barn og ungdom. De sier de ville sende et signal.

Ingen har reagert på maktbruken. Ingen lærere eller rektorer har protestert i offentligheten. Ingen foreldre. 

Men hva betyr det «å sende et signal» med offentlig voldsmonopol på sin side, hvis effekten av dette er mer utenforskap, mer fremmedgjøring og at man skyver den sårbare ungdommen med strake armer fra seg? Kunne man ikke funnet de et annet sted enn i skolegården?

Vi snakker om ungdom. Se for deg at du blir pågrepet for åpen scene slik at alle ser det. Ville du tatt deg sammen, eller ville du krøpet nærmere den utkanten du var nær? Alarm, alarm og «stadig økende».

Flere vage og udokumenterte begrep blir brukt for å beskrive ukulturen. Det er ikke nødvendigvis et økende problem, selv om noen i politiet har fått mer å gjøre. Vi må kanskje stoppe opp et øyeblikk, også vi som er i media, og reflektere hvordan vi formidler et bilde av denne ungdomskulturen. Også må vi stille de spørsmålene som bør stilles: Hva slags ressurser har vi som samfunn satt inn for å bøte på utenforskap som vi vet finnes der? Regner vi med at alle skal bare klare seg selv, og når de plutselig blir lagt merke til, blir de et problem som vi bare lar politiet fikse opp i?

Nei, vi skal ikke være naive, men hvis det eneste verktøyet vi har er å sende politi på barn, så mangler vi noe vesentlig. Nemlig omsorg, en omsorg som fanger opp utenforskap før det skyver noen inn i armene på trøbbel. Omsorgen kan ta mange former.

Politiet selv er inne på det: Tromsø mangler tilbud på ettermiddagstid, det finnes foreldre som ikke er til stede for ungene sine, det finnes lærere som har nok å gjøre med store klasser, det finnes bare én ungdomsklubb i byen. Det finnes også et prestasjonssamfunn som vi voksne dyrker, slik forfedrene våre dyrket religion. Rommet for å være annerledes ser ut til å krympe.

Er ikke motsatsen til utenforskapet nettopp tilknytning og inkludering i miljøer som er bra for en? Å aksepteres for den du er?

De ungdommene som har blitt omtalt «som et økende problem» i Tromsø, må ha større innsats enn narkohunder og uniform. Det signalet politiet sender ved å gå til aksjon i et klasserom, er dessverre at vi som samfunn har sviktet fra starten av.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse