Annonse

«Komme seg opp om morran»

Det er mennesker vi snakker om, ikke late og defekte roboter med dårlig programvare.

«De må komme seg opp om morran»! Omkvedet kan åpenbart ikke gjentas ofte nok. Og menneskene det gjelder er de sykemeldte og arbeidsledige, de angivelige latsabbene som ikke kommer seg opp om morran og går på jobb.

De skal liksom ikke tro det bare er å ligge hjemme og kose seg mens fellesskapet jobber og skufler skattepenger inn i livene deres. De må komme seg opp om morran.

En skal vokte seg for å bli for å bli for fintfølende og «politisk korrekt», et begrep som for øvrig brukes nedlatende hver gang noen ytrer seg i noe som ligner et medfølende språk i retning av noen som ikke har det like bra som en selv. Men en skal selvsagt vokte seg.

Jeg har likevel begynt å se meg kraftig lei på dette; gnålet om at folk skal komme seg opp om morran, da det avdekker en antagelse om at de få av oss som ikke deltar i normalt arbeidsliv er samvittighetsløse snyltere på velferdsstaten.

De siste 20 årene har Norge hatt en arbeidsledighet på mellom 2,5 og 5 prosent, en periode landet har vært styrt av vekselvis borgerlig/sentrum og sosialdemokratisk/sosialistisk regjering.

Tallene er så oppsiktsvekkende lave at de frembringer undrende blikk, mistro og forvirring når man forteller det til utlendinger. Greit nok at vi har olje og sånn, men det får da være grenser, liksom.

Vi har sikkert vært både dyktige og smarte, men en viss porsjon flaks er heller ikke til å komme unna. Uansett: Vi har det bra her oppe under Europas tak. Å bli født som etnisk nordmann i 2015 er å anse som å ha trukket vinnerloddet i vår arts cirka hundretusenårige eksistens på jorda.

Og til tross for at forskjellene også i dette landet vokser, har vi et samfunn som – uansett regjeringssammensetting – jevnt over lar det dryppe på de aller fleste. Over 95 prosent av den arbeidsdyktige befolkningen står faktisk opp om morran og er med å dra lasset for seg og sine og det nasjonale fellesskapet.

Men noen faller alltid utenfor, av forskjellige årsaker. Noen havner i systemets irrganger, sliter med tilpasningsvansker, trøbler med å fungere i arbeidslivet eller er så blodig uheldige at de utgjør den lille delen av befolkningen (som nesten kan regnes ned i promille, ikke prosent) som er avhengige av økonomisk hjelp fra det offentlige.

Hva det innebærer av belastning å være stilt utenfor det velfungerende Norge anno 2015, altså å være uten jobb, vet bare de som har havnet i denne ulykksalige situasjonen. Det er neppe noen fest.

Og derfor skal vi være vanvittig forsiktig med å tillate mantraet «De må komme seg opp om morran» hver gang det blir snakk om dem.

Det finnes helt sikkert flere eksempler på arbeidsledige som nyter dette, som synes det er helt topp bare å motta sosialhjelp fra han Stat, uten å måtte bidra, men det er en farlig vei å gå når man uten videre omtanke slår i hartkorn de som virkelig sliter med dem som spekulerer i systemet for å slippe å jobbe.

Skal vi følge denne åndelige øvelsen, kan vi like godt trekke frem alle de sterkt bemidlede menneskene i Norge som svindler på skatten, et estimert tall som er skyhøyt og utgjør et adskillig større samfunnsproblem enn det både arbeidsledige, uføre og andre «snyltere» koster samfunnet.

Jeg leste sågar nylig at såkalt «vanlige skattebetalere» svindler tilsvarende hele budsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet hvert eneste år.

Her bør i så måte ansvarlige myndigheter komme seg opp om morran og stille dem til ansvar. Samtidig som vi må holde oss for gode til å skjelle ut alle vanlige skattebetalere som et problem for fellesskapet.

Derfor må vi også slutte ukritisk å si at de arbeidsledige «må komme seg opp om morran», som om hovedproblemet med dem som er arbeidsledige er at de er annenrangs B-mennesker uten viljestyrke og med en total mangel på kollektiv samvittighet.

Det er mennesker vi snakker om, ikke late og defekte roboter med dårlig programvare.

Stortinget behandler nå et forslag fra regjeringen om såkalt aktivitetsplikt for dem som mottar stønad til livsopphold. I utgangspunktet ikke en dum tanke. For enkelte kan sikkert en slik praksis være både motiverende og styrkende i retning av å skaffe seg fast arbeid, samt oppløftende for både selvrespekt og moral.

Men vi kommer aldri til å nå et nullpunkt for arbeidsledighet, uansett hvor mange strøjobber med gatefeiing, snømåking, plenklipping eller luking i offentlige blomsterbed vi setter de ledige til å gjøre.

Det er viktig å være bevisst at den promillen av den promillen som går arbeidsledig i Norge først og fremst er ufrivillig uten jobb. Og verst er det for dem som har usynlige årsaker bak sin skjebne. Folk som sliter psykisk, som har udefinerbar hodepine med eller uten en konkret diagnose, de som lever med uforklarlige smerter osv.

Jeg er dessuten mildt sagt usikker på hvor oppbyggende og konstruktivt det vil være for disse skjebnene å få beskjed om at de bare må pelle seg opp om morran og hute seg ut i gatene for å måke snø eller plukke søppel for fellesskapet.

Vi må slutte å praktisere denne åndelige brennemerkingen, å si at de arbeidsledige må komme seg opp om morran.

Det er ikke en oppfordring om å ty til naiv snillisme. Det er heller en påminnelse om å utvise ansvarlig språkbruk om våre medmennesker.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse