Nå angripes maten

Lakseelskere har begynt å tvile. Lakseoppdretterne skjønner ikke at de må begynne å snakke.

Vi er alt for ofte vitne til at næringas refleks er å håpe på at det går over, ved å unngå å svare, beklage eller ta til motmæle.

Den enkelte lakseprodusent i Norge er ofte en stor og mektig bedrift. Likevel vet få hvem de er, og de operere aller helst under samlebegrepet «næringa». Næringa omtaler seg som «vi», det samme gjør opinionen, som heller ikke differensierer på selskapsnivå, men omtaler selskapene som «laksenæringa». Det er selvsagt unyansert og skjære alle oppdrettsselskap i Norge over en kam. Noen, men de er dessverre unntakene ennå, har gode og løpende samtaler med sine omgivelser og lokalsamfunn. De bygger kunnskap om hva de gjør og er i dialog med lokalbefolkningen i kommunene de drifter - de som dypest sett er garantisten for at selskapene får lov til å produsere fisken sin. Det eksisterer mange gode historier i og om næringa, og de selskapene som er synlige, bygger kunnskap og skaper åpenhet, og opptrer som ethvert annet produksjonsselskap her til lands.  Og er eksempler til etterfølgelse.

Men fortsatt velger de fleste å snakke som et «vi». Selskaper som ellers konkurrere i et globalt marked, blir unnfalne når de må svare for seg og fortelle sine egne historier på hjemmebane. Her heter de sjeldent Mowi, Grieg Seafood, Salmar eller Lerøy, derimot er de «oppdrettsnæringen», med viktige og nyttige fellesorganisasjoner innen næringspolitikk og markedsføring, som tradisjonelt er de som taler fellesskapets sak. Det enkelte selskap derimot, framstår lite synlig i det offentlige rom, i media og i samfunnsdebatten.

Det er ikke gangbart i 2019. Utfordringene i næringa er mange, og historien om oppdrettsaktørene drives og defineres av media, særinteresser og en voksende kritisk opinion. Når offentligheten interesserer seg for de enkelte selskapene, skjer det oftest gjennom kritiske overskrifter i mediene. Vi er alt for ofte vitne til at næringas refleks er å håpe på at det går over, ved å unngå å svare, beklage eller ta til motmæle. Eller de overlater ordet til sine fagorganisasjoner som har i oppgave å tale alles sak.

Å dyrke denne taktikken kan true oppdrettsselskapenes posisjon som framtidsnæring for landet. Produksjon av oppdrettslaks er viktig for mange lokalsamfunn, og den er viktig for verdiskapning og sysselsetting i landet. Men å vite dette er dessverre ikke nok alene. Lokalsamfunnene trenger også kunnskap om hvordan virksomheten drives og hva som er planen for framtida med hensyn til bærekraft. Også tidligere har folket uttrykt skepsis til oppdrettsnæringa, men de har elsket laksen som mat. Nå skjer det imidlertid noe svært alvorlig. Over 70 prosent av laksekonsumentene i Norge spiser laks med stor glede. Nå brer tvilen seg også i denne gruppen, viser undersøkelser. De tviler på om maten er sunn, om laksen har det bra og om produksjonen er bærekraftig.

Denne tvilen kan kun møtes med fakta og kunnskap, men da må selskapene, på egen kjøl og i egen vinnings hensikt, sørge for den praten. Ja, det er utfordringer med lus, ja de bruker medisin og ja de setter miljøavtrykk. Men hva gjør de enkelte selskapene for å forbedre seg, hvordan ser de for seg framtida og hvordan lukker de avvik som blir påpekt av lokalbefolkningen? Åpenhet skaper tillit, og avsenderne må være det enkelte oppdrettsselskapet. Ikke bare talspersoner fra næringsorganisasjonen, myndighetene eller andre som snakker på vegne av et stort fellesskap.

Forleden intervjuet jeg folk i Tromsø om synet på oppdrett. Jeg var forberedt på ensidige og polariserte svar likt dem vi kjenner fra kommentarfeltene: «få dritten på land». Det svaret kom selvsagt, men det mest oppsiktsvekkende var de store nyansene i folkemeningen. Hadde jeg vært oppdretter, hadde jeg felt en beveget tåre over omtalen folket ga næringa. Samtidig hadde jeg blitt bekymret over at mange av svarene ble gitt med forbehold om for liten kjennskap til næringa i sin hjemkommune. Dette er selvsagt ingen representativ kartlegging, men den uttrykker et behov om å få vite mer. Hvordan har fisken det? Hvordan ser det egentlig ut under merda? Hva betyr oppdrettsnæringa i min kommune? Alt dette ønsket mange å få vite mer om. Viktigste og eneste informasjonskilde var media, medga flere, som likevel ikke ensidig stolte på dekningen og viste til medielogikkens konfliktskjerping  også i andre saker.

I 2030 viser prognoser at bransjen kan få en verdiskapning opp mot 200 milliarder kroner. Som betyr 100.000 arbeidsplasser og 40 milliarder i skatt. Gjennom å øke bearbeiding, sikre god restproduktproduksjon og flagge fôringrediensene tilbake til Norge, ønsker næringa å styrke seg lokalt og samtidig levere på klimaløftet. Den tunge visjonen handler om å gi gode og robuste bedrifter tilbake til lokalsamfunnene.

Dette vil kreve mye av det enkelte selskap. Skal det store «vi» lykkes, må hvert eneste selskap bygge kunnskap og tillit om virksomheten sin - i lokalsamfunnene der folk bor og selskapene drifter. Her kommer slagene til å stå framover. Lykkes best vil de, som kler på seg arbeidsklærne og snakker til oss, som viser oss hvem de er og hva de holder på med. I både gode og onder dager.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse