Annonse

Kommunehelsetjenesten trenger mer kompetanse

Overføring av flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten setter de kommunale helse- og omsorgstjenestene på prøve, skriver Siri Moe.

Særlig i små kommuner med få ansatte i helse- og omsorgstjenesten kan økt mangfold og kompleksitet by på store utfordringer.

Overføring av flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten setter de kommunale helse- og omsorgstjenestene på prøve. Pasienter utskrives tidligere fra sykehus og kommunene skal ta imot dem og følge opp med adekvat behandling. Særlig i små kommuner med få ansatte i helse- og omsorgstjenesten kan økt mangfold og kompleksitet by på store utfordringer.

Stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten (Meld.St.26) peker på at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har utfordringer både når det gjelder kapasitet og kvalitet på tjenestetilbudet. Stortingsmeldingen Utdanning for velferd (Meld.St. 13 (2011-2012)) sier at de helse- og sosialfaglige utdanningene ikke i tilstrekkelig grad møter behovet for kompetanse i tjenestene.

Blant annet mangler samhandlingskompetanse, teamarbeid og flerfaglighet. Dette er områder det Helsevitenskapelige fakultet ved UiT arbeider aktivt med for å integrere tverrprofesjonell samarbeidslæring i utdanningene.

Både egen og kollegaers forskning knyttet til kommunehelsetjenesten viser at de ansatte har mange krevende oppgaver og forventninger som de strever med å gjennomføre, uten at det i nevneverdig grad har blitt tilført flere ressurser. Ikke alle har den skolering som trenges for å utføre oppgavene på en god måte.

Disse funnene er i tråd med en rapport utkommet i år; Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen. Rapporten slår fast at kommunenes kapasitet og kompetanse i liten grad er styrket etter innføringen av samhandlingsreformen. Ifølge rapporten er samarbeidet om pasienter med behov for både primær- og spesialisthelsetjenester ikke godt nok, og rus- og psykiatrifeltet er ikke styrket i takt med nedbyggingen av døgnplasser.

For å møte alle oppgavene i kommunehelsetjenesten trenger tjenesteutøverne både bred og høy faglig kompetanse. Det kreves også at ergoterapeutene, fysioterapeutene og sykepleierne – samt de andre tjenesteutøverne -  arbeider annerledes; teamarbeid og tverrfaglighet er nødvendig for å hjelpe personer med komplekse behov. En forutsetning for å utnytte tjenestene best mulig er at tjenesteyterne lærer av og med hverandre.

I kommuner med få fagpersoner vil samarbeid med andre fagutøvere kompensere for aleneskap, men samarbeid forutsetter faglige møteplasser. Det er også nødvendig at fagpersonene har kvalifikasjoner til å nyttiggjøre seg ny forskning og fagutvikling og å følge med den vitenskapelige utviklingen. Ikke minst er evnen til å analysere situasjoner og forstå sykdom, helseplager, organisering av arbeidet og ledelse på nye måter viktig for å endre praksis og arbeide mest mulig effektivt og gi gode tjenester.

Arbeidsgiver har ansvar for at helse- og omsorgspersonalet har tilstrekkelig kompetanse til å utføre oppgavene de har ansvar for. Kommunene skal, ifølge primærhelsetjenestemeldingen, medvirke til og tilrettelegge for forskning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når forskning er integrert i det praktiske arbeidet som foregår, blir personalet faglig oppdatert, og de blir også bedre i stand til å veilede studenter som er ute i praksis; en viktig kommunal oppgave.

Det påpekes at det trengs mer faglig kompetanse på videreutdanningsnivå i kommunene, også når det gjelder ledelse. Videre sier meldingen at for at helsepersonell skal kunne fylle nye roller som innebærer mer samarbeid og utføre de nye oppgavene, er det nødvendig med økt klinisk kompetanse, også på mastergradsnivå. Det er behov for masterutdanninger som både gir fordypning og kompetanse på brede fagområder.

Det helsevitenskapelige fakultetet ved UiT svarer på myndighetenes krav om mer kompetanse gjennom sine mastergradsprogram i helsefag og sykepleie. Det tilbys studieretninger i helsefag, både fagspesifikke og flerfaglige, i aldring og eldreomsorg, helsesøster, psykisk helse, psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, klinisk nevrologisk fysioterapi samt en flerfaglig studieretning.

Studentene skal utvikle kritisk forståelse for sammenhenger mellom grunnlagstenkning, aktuell helsepolitikk og praktisk fagutøvelse, tilegne seg forutsetninger for planlegging og gjennomføring av faglig utviklingsarbeid og håndtering av utfordringer og dilemmaer i praktisk fagutøvelse. Studentene får også innsikt i de ulike faggruppers fokus og arbeidsmåter; et viktig utgangspunkt for samarbeid. Informasjon om studienes innhold og læringsmål ligger på UiTs hjemmesider.

I en evaluering som ble gjennomført etter avsluttet masterstudium flerfaglig studieretning sa studenter: «Via et teoretisk studium ser jeg jobben på en ny måte og jobber annerledes», «Jeg har fått med meg en tyngre ballast som gjør at jeg tenker mer helhetlig», «Alt blir mer interessant, og man ser nye måter å løse problemer på».

Kommunene oppfordres til å benytte mulighetene som ligger i mastergradsutdanningstilbudene ved UiT ved å gi helsepersonell i kommunen rammebetingelser for å tilegne seg mer kompetanse for å styrke kommunens helsetjeneste.         

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse