Annonse
Utsikt mot Senja fra nord på Hillesøya. Foto: Olav Finstad

En leksjon i betydningen av lokal identitet og tilhørighet

Lokal identitet kan forstås som en motmakt som henter kraft fra felles historie, verdier, holdninger og dermed felles kultur lokalt forankret.

Ved inngangen til 2020 hadde Norge en befolkning på 5.328 millioner innbyggere fordelt på 356 kommuner. På 1930- tallet var det dobbelt så mange kommuner i Norge, over 700, mens folketallet var halvparten av dagens. Den pågående og sterkt omdiskuterte kommunereformen fra 2017 til 2020 har redusert antallet kommuner fra 428 til 356. En omfattende reform, men klart mindre enn kommunereguleringen etter Schei-komiteens langvarige arbeid fra 1946. Toppåret ble 1964 da ca en fjerdedel av norske kommuner ble nedlagt.

En av disse kommunene var Hillesøy kommune, en kyst kommune opprettet i 1854 som bestod av nordre del av Senja og søndre del av Kvaløya. Det bemerkelsesverdige er at til tross for Hillesøy kommune har vært død og begravet i over 55 år, lever den videre i en forening som har som formål å «bidra til samarbeid og kontakt mellom bygdene som i sin tid utgjorde Hillesøy kommune». Hillesøyforeningen ble stiftet i 1998, altså 34 år etter at kommunen ble nedlagt. Var det noen forening som skulle være dømt til passivitet og opphør, måtte det være en forening med utgangspunkt i en for lengst nedlagt kommune. Den gang ei.

Hillesøyforeningen er høyst oppegående. Den har over år gjort en imponerende innsats med å samle inn lokalhistorisk materiale. Det dreier seg om skriftlige kilder, muntlige overleveringer og ikke minst bilder med tilknytning til gamle Hillesøy kommune. Det har så resultert i en rekke publikasjoner som beskriver natur og klima, bygdesamfunn og enkeltmennesker, arbeidsliv på sjø og land, livs- og levekår, boforhold, kommunikasjoner, skoletilbud og kulturell virksomhet for å nevne noe. Nylig kom siste publikasjon, boka «Heimlengsel»,  som inneholder faktiske hendelser, fortellinger og sagn fra gamle Hillesøy.

Nå kunne en kanskje tro at foreningens hadde sammenheng med opprivende strid og motstand mot nedleggelsen. Men faktum er at det knapt har vært større enighet om å avvikle en kommune. Hillesøyværingene innså at den mektige Malangen ikke lenger var hovedveien som bant kommunen sammen, men snarere en mektig flod som delte kommunen og der intet sted pekte seg ut som et naturlig sentrum.

I en spørreundersøkelse administrert av Fylkesmannen i Troms i 1947 om befolkningens syn på endring av kommunegrensene, kom det inn 411 svar fra Hillesøy der samtlige ville  avvikle og dele kommunen.  Hillesøy kommunestyre fattet i møte 3. mai 1947 enstemmig vedtak om å dele kommunen slik at «Kvaløya ble egen kommune». Slik skulle det ikke gå. Da Scheikomiteen omsider kom med sin innstilling i 1957, var forslaget at Hillesøy kommune opphørte slik at delen på Senja tilfalt Lenvik kommune og delen på Kvaløya Tromsøysund kommune noe kommunestyret sluttet seg til under forutsetning om «satsing på et funksjonelt vegnett».  Først sent i reformen kom forslaget om å slå sammen halve Hillesøy, Tromsøysund og Tromsø by til storkommunen Tromsø med et areal større enn tidligere Vestfold fylke. Dette skapte en ny situasjon som Hillesøyfolket aldri fikk ta stilling til.

Felles for reformperiodene er troen på at store kommuner muliggjør rasjonell, effektiv drift, bedre økonomi, bedre velferdstjenester, kompetente fagmiljøer og større muligheter for utvikling av næringslivet.  Den politiske retorikken har nok endret seg, men fortsatt er desentralisering og demokrati viktige honnørord, og i dagens retorikk begrunnes reformen med behovet for «bærekraftige og robuste kommuner» hva nå det måtte bety.

Storkommunen Tromsø kan egentlig forstås som et pilotprosjekt i forhold til dagens kommunereform. Derfor er det all grunn til å spørre om intensjonene med storkommunen Tromsø  har blitt realisert?  Det krever en større empirisk gransking. Det som enkelt lar seg påvise er en nærmest dramatisk sentralisering med omfattende flytting fra utkant til sentrum. Bygdene i det en kan kalle distrikts-Tromsø er den store taperen med nedlagte av skoler, færre bussruter, nedlagte butikker, nedlagte fiskebruk , manglende digital infrastruktur, tomme hus og påfølgende flytting til dyre boliger i sentrum.

Til tross for at de fleste Hillesøyværinger nå mer eller mindre frivillig lever sine liv i Tromsø by, har de altså fortsatt en sterk identitet knyttet til gamle Hillesøy der de hadde sin oppvekst.  Hillesøyforeningen gir oss en leksjon i betydningen av lokal identifikasjon og tilhørighet. Det er egentlig et brennbart politisk spørsmål. Eksempelvis har et av hovedmålene for EU vært å kunne skape en felles Europeisk identitet som basis for EU som politisk prosjekt. EUs mange utdannings- og forskningsprogram har hatt dette som et viktig delmål. I tillegg har EU ført en symbolpolitikk nettopp for å styrke identitet og tilhørighet med felles flagg, EU-hymne, EU dag og felles pass. Til tross for dette viser Europabarometrets registreringer over tid at den nasjonale og særlig lokale identiteten er langt sterkere enn til EU som overnasjonal union.

Lokal identitet kan forstås som en motmakt som henter kraft fra felles historie, verdier, holdninger og dermed felles kultur lokalt forankret. De mange virksomheter i Hillesøyforeningen forsterker opplevelsen av å komme fra et sted og å tilhøre et folk. Denne lokale identitetsforankringen er samtidig både rasjonell og emosjonsbasert. Den har stor betydning for legitimering av politisk autoritet og har trolig vært undervurdert som en viktig faktor i den pågående kommune (og fylkeskommune) reformen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse