Annonse
Barbara Vögele. Foto: Stian Joachim Olsen

Kommuneplanens samfunnsdel 2020-2032 - noen tanker

Vi må gjøre det vi kan for å redusere klimautslipp og tap av natur, samtidig som vi må forberede Tromsø på å kunne takle omstillingene.

Vi må forme en bærekraftig framtid, en framtid den neste generasjonen kan bære.

De siste 20 årene gikk man ut ifra en nokså lineær utvikling for Tromsø fram mot 2020. Vekst var hovedfokus, vekst i antall innbyggere, turisme, utdanning, forskning, økonomi osv., en utvikling der usikkerheten var hovedsakelig knyttet til om den skal gå raskere eller litt tregere, men som ikke bydde på store overraskelser. I dag er planlegging for samfunnet preget av store usikkerhetsmomenter, spesielt knyttet til klimaendringer.

Vi må tilpasse oss en uforutsigbar framtid langt utover planens virkeområdet til 2032. Vi vet bare at det kommer endringer i et omfang og en hastighet vi ikke har sett før og at vi må handle i samsvar med den klima- og naturkrisen vi er opp i.

Samtidig som vi må gjøre det vi kan for å redusere klimautslipp og tap av natur lokalt, må vi forberede Tromsø på å kunne takle omstillingene. De neste årene vil det ikke være én omstilling, det vil være mange omstillinger. Samtidig, etter hverandre, om hverandre.

Så hva kjennetegner et sosialt, klima- og miljømessig og økonomisk bærekraftig Tromsø i 2032?

I vår visjon for 2032 er aktiviteter som drives fra grasrota lengst etablert og forankret på en måte som gjør dem til et naturlig sted for kunnskapsutveksling og videreutvikling. Disse aktiviteter blir naturlige samlingssteder på tvers av kulturer, generasjoner og sosial bakgrunn. Grasrotinitiativer vil bidra til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller, men vil også forebygge ensomhet og legge til rette for et meningsfylt liv, uansett forutsetninger den enkelte måtte ha.

I 2032 har vi etablert flere uformelle arenaer for innbyggermedvirkning samt etablert et velfungerende lokalt borgerpanel (citizens assembly), som utarbeider råd og standpunkter i vanskelige saker. Sosiale mediers ramponering av det offentlige ordskiftet har gjort det nødvendig å involvere innbyggerne direkte i demokratiet.

Og i 2032 har vi allerede i 11 år et forpliktende klimabudsjett, i tillegg til et forpliktende naturbudsjett der vi redegjør for både tap og restaurering av natur innenfor kommunens grenser. Forresten er Nord-Norgebane påbegynt, det er nesten ikke behov for privatbil lenger, svevestøv er en saga blott, og det kan ikke lenger tenkes at man tillot utslipp fra oppdrettsanlegg i 2020.

Fortellingen om livskvalitet dreier seg i dag i stor grad om hva man har eller har råd til, om forbruk. Innen 2032 har vi klart å gjenopplive ordet nøysomhet, både i samfunnet og i kommuneorganisasjon, og vi tenker “utvikling” istedenfor “vekst”. 

Så hvilke satsingsområder trenger vi for kommunen som organisasjon og samfunn? Bortsett fra det selvsagte som gode oppvekstvilkår, et godt helsevesen etc.?

Vi må bygge opp kompetanse og evne til rask omstilling, slik at vi kan agere og forme selv framfor å reagere uforberedt på endringer som skjer utenfor vår innflytelse. Har vi ikke den kompetansen vil kostnadene for kommunen bli skyhøy.

Vi har gode forutsetninger til å kunne mestre omstillingen. Men ikke alene. Stor omstillingsevne krever både høy kompetanse innad i kommunen, men ikke minst samarbeid og løsningsorientert dialog mellom oss innbyggerne, mellom sektorene internt i kommunen, mellom kommunen og næringslivet, og mellom kommunen og de sterke miljøene som UNN, UiT og andre forskningsmiljøer. Det krever også samarbeid og dialog på tvers av landegrensene, mellom byene og regionene i nordområdene og Arktis. Vi er nødt til å etablere og/eller ta i bruk eksisterende samarbeidsplattformer for å bygge opp omstillingsvilje og -evne.

Og så er det viktig å identifisere alle risikoer så tidlig som mulig og jobbe aktivt med forebygging og avbøtende tiltak. Blant fysiske risikoer er det flom, skred, storm, havnivåstigning, forurenset drikkevann, smittefare, og mange flere. Til det hører risikoen knyttet til områder der kommunen kan bli økonomisk og juridisk ansvarliggjort for å ikke har gjort nok til å beskytte sine innbyggere.

Vi må være klar over risikoen knyttet til at bedrifter/samfunnet ikke følger takten i endringene. Vi må evaluere hvilke næringer vi har i kommunen og i hvor stor grad man evt. satser på næringer med for høy klimarisiko. Kommunen må være i forkant av utviklingen, ikke halte etter. Er vi for langsomt på klimatilpassing blir Tromsø mindre attraktivt for både tilreisende og innbyggerne. Overgangen til et nullutslippssamfunn begynner å bli populært og kommunen gjør seg attraktivt, særlig for unge mennesker, ved å legge til rette for et klima- og miljøvennlig liv. Her må vi aktivt jobbe med mulighetene som byr seg! 

Er det risiko knyttet til gjennomføringen? Klarer vi å gjennomføre de endringene som må til eller mister vi tid og energi, har vi tillit til våre egne mål eller dyrker vi konflikter som ikke fører oss i mål? Hvordan forankrer vi våre mål i befolkningen? 

Og til slutt, har vi risikofaktorer som er grenseoverskridende? Har vi evaluert kommunens klimarisiko knyttet til fysiske og økonomiske investeringer? Har vi utfordringer knyttet til matvaresikkerhet, smittefare, skadedyr? 

Koronaviruset og konsekvensene for aksjemarkedet, fri bevegelse, varetransport etc. er en vekker. Endringer ble påtvunget og mulighetene ligger foran oss. Nå kan vi ikke navigere gjennom bakspeilet, nå må vi forme framtiden uten å henge fast i en myr av “sånt har vi alltid gjort det”. Det er denne ene myren MDG ønsker å bygge ned.

65 % av førsteklassinger i 2016 kommer til å ha yrker som ennå ikke finnes har World Economic Forum utredet. Disse barna vil være ferdig utdannet 2032, det er så langt planen strekker. Det er for og med disse barna vi former framtiden. En bærekraftig framtid, en framtid den neste generasjonen kan bære.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse