Kommunesammenslåing: Etter at Bodø ble rungende avvist også i alle de 11 andre potensielle landevinningene, uttalte en stokk døv Sanner at han slett ikke har gitt opp sin drøm om Stor-Salten, skriver artikkelforfatteren. (Foto: NTB Scanpix)

Kommunereform og folkeavstemning

Høyreordføreren i Loppa summerte like godt de 72 ja-stemmene med hjemmesitterne og mente derved å ha halt i land et flertall for sammenslåing med Alta.

VGs kommentator Astrid Meland hevder 30/6 at “om vi skulle styrt gjennom folkeavstemninger, hadde vi fortsatt bodd i huler”. I et forsøk på å ta til motmæle skal jeg ikke ta i riktig så hardt, men: Dersom sittende regjering og våpendragere som henne hadde fått ture fram uten en våken motmakt og folkeavstemningenes korrigerende effekt, hadde vi tatt et syvmilssteg tilbake mot tida før 1837. Som en reaksjon mot embedsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida, fikk vi da Formannskapsloven. Den skulle sikre lokalt folkestyre. Som om ikke utstrakt bruk av pisk og tvilsomme gulrøtter skulle være nok, er det nå også kraftig truet av kreative forsøk på å omdefinere demokratibegrepet.

Melands kommentar er kjemisk renset for kritikk av kommunereformens mange metoder for å desimere våre lokaldemokratiske enheter. I stedet angriper hun folkevalgte som tar innbyggerne med på råd i en så viktig sak, og beskylder nei-sida for manipulering av folkeavstemninger. Videre tar hun saken ut av en større sammenheng ved å påstå at folk stort sett ikke har møtt opp og at det har vært for mange og uklare alternativ.

Uheldig spørsmålsstilling der fortsatt selvstendighet har blitt satt opp mot flere sammenslåingsalternativ, har heller ført til tolkninger i fusjonsfantastenes favør. Om man hadde gjort som i et fransk presidentvalg med flere omganger, hadde selvstendighetslinja hengt med til siste runde også i kommuner som møtte sin undergang, og vunnet klart. Derfor var det en fornuftig sannsynlighetsvurdering som lå til grunn for ordfører Terje Wikstrøm og andres standpunkt om at Kvalsund burde fortsette som egen kommune. 43% stemte for det, mens 38% gikk for en sammenslåing med bare Hammerfest. Når en treenighet med Måsøy som alternativ nå er luket ut, har mange av de som så for seg at Kvalsund skulle havne i midten av en storkommune, uttrykt at de ikke ønsker å bli en utkant i Hammerfest.

Ettersom kommunalminister Sanner i samme øyeblikk som tidsfristen gikk ut 1/7, forlenget den med et halvt år, har Wikstrøm & Co nå muligheten til en ny runde som kan forhindre en kommunes endelikt i strid med folkets egentlige ønske.

Meland kan umulig kjenne mange enkeltresultater når hun vurderer det som “skinnprosesser for å sikre legitimitet for alenegang”. Mon tro hva hun vil kalle tilfellene der det alternativet manglet på valgsedlene, slik som i Midsund. Det er kanskje drøyt å dra parallellen til pest og kolera, men innbyggerne ga det by-vennlige flertallet i kommunestyret et tydelig signal.

Bare 23% stemte for Molde, 75% for Aukra. Når så Aukra slett ikke var gifteklare, skulle man tro at saken var lagt død, i hvert fall etter at en innbyggerundersøkelse viste stort flertall for fortsatt selvstendighet.

Øyfolket kjente lusa på gangen og gjennom et innbyggerinitiativ samlet de inn underskrifter fra over halvparten av de stemmeberettigede i et forsøk på å stoppe den halsløse ferden mot byen. Også dette ble ignorert. Er slikt en type prosess Meland vil betegne som “demokratiets ypperste tinde”, ordene hun retorisk brukte for å putte folkeavstemning om kommuners liv og død i motsatt bås?

Kommunalministeren deler Melands aversjon mot folkeavstemninger. Såkalte innbyggerundersøkelser skal være så meget bedre. Framfor å gjøre seg opp en mening og umaken med å gå til stemmeurnen, får man kanskje en telefon etter noen pjoltere, midt i middagen, eller når man har annet å gjøre enn å svare på en masse ledende spørsmål. Slike har vi sett svært mange av i forbindelse med kommunereformen. I Rømskog ble folket først spurt om de var villig til å betale høyere avgifter for at kommunen skulle bestå, før de skulle ta stilling til sammenslåing med Aurskog-Høland eller ei, underforstått: et nei ville koste dem dyrt. Det ble allikevel resultatet, om enn med nokså knapp margin. I Lardal burde ikke svarene levne noen tvil om stemninga i bygda. Avvikling av kommunen fordret derfor at utvetydige undersøkelser ble lagt i skuffen og et massivt krav om folkeavstemning avvist. Slik var det også i Marnardal der kreativ bokføring ble brukt for å legitimere sammenslåing. 57% var negative, men summen av 28% positive og 13% nøytrale syns de ga så godt som dødt løp og tolkningsrom nok.

Høyre-ordføreren i Loppa prøvde seg på et enda mer halsbrekkende matematisk krumspring etter å ha fått 85% nei med 56% valgdeltagelse. Han summerte like godt de 72 ja-stemmene med hjemmesitterne og mente derved å ha halt i land et flertall for sammenslåing med Alta. Her støttet han seg til moderpartiets anbefaling om at kun dersom det er minst 75% deltakelse og 60% mot sammenslåing, bør det vurderes å ta hensyn til folkeavstemningen. Hvor langt ut i et demokratisk bakvendtland er det mulig å havne? Akkurat som en grunnlovsendring krever 2/3 flertall og suverenitetsavståelse 3/4, anses det normalt som en fordel med bred enighet for å gjennomføre en strukturendring. Et knapt flertall den ene veien kan jo fort endres til et like knapt andre veien, og det blir aldri ro. Med slike prinsipper til grunn kan man gjerne argumentere mot et Brexit med marginalt flertall, men da må de samme personer, slike som Meland, sannelig slutte å raljere over dem som mente at 50,1% ja til norsk EU-medlemskap ikke automatisk burde føre oss inn i unionen. Likeledes bør det faktisk være mer legitimt å kreve “brei semje” for kommunesammenslåing enn det motsatte som dessverre heller har blitt presedens i denne prosessen.

I Sørfold stemte 0,85%, 9 personer, for Stor-Salten med Bodø som sentrum.

Deres 97,6 ga landets høyeste nei-score, men øvrig tallmateriale viser unektelig overveiende nasjonal motstand. Etter at Bodø ble rungende avvist også i alle de 11 andre potensielle landevinningene, uttalte en åpenbart stokk døv Sanner at han slett ikke har gitt opp sin drøm om Stor-Salten.

Meland og VG er like lite lydhøre og fulgte 1/7 opp med overskrifta:

“Reformen hele Norge egentlig vil ha”. For sentralmakt og hovedstadsavis gjelder tydeligvis ikke folkets stemme.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse