Annonse
Rødt-leder Bjørnar Moxnes fremstår så langt fra å være en revolusjonær ekstremist som det går an å komme. Men selv om Moxnes ikke snakker om revolusjon, så gjør hans partiprogram det til gagns, skriver Oddvar Nygård. Bildet er tatt i forbindelse med Rødt-lederens verv som leder av 17. mai-komiteen i Oslo i 2017. Foto: Rødt / Brage Aronsen

Kommunistenes nye klær

Rødt er et revolusjonært kommunistparti. De nye klærne er intet annet enn et forsøk på bedrag.

Partiet Rødt har for tiden god medvind. 9. – 12. mai har Rødt landsmøte i Oslo og det er all grunn til å tro at stemningen på landsmøtet vil være svært god. For Rødt vokser og gjør stadig sterke meningsmålinger. Ikke minst i Oslo stormer Rødt frem og har det siste året ved flere anledninger vært målt i nærheten av en oppslutning på 10 prosent av hovedstadens velgere. Mye av æren for denne fremgangen kan sikkert tilskrives partileder og stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes. Han er en svært dyktig talsperson for et parti som hører til på ytterste venstre fløy i norsk politikk. Han er en god retoriker, velformulert og tydelig, og inngir åpenbart tillit med sin rolige og saklige fremtoning. Moxnes fremstår så langt fra å være en revolusjonær ekstremist som det går an å komme.

En annen og kanskje viktigere årsak til den voksende oppslutningen om Rødt handler om alt trøbbelet Arbeiderpartiet har viklet seg inn i den siste tiden. Ap har mistet oppslutning i fagbevegelsen og Moxnes og hans kamerater i Rødt har sett sitt snitt til å fremstå som et alternativ for fagorganiserte som har mistet tilliten til Arbeiderpartiet. Meningsmålingene har vist nettopp dette: Ap lekker i betydelig grad velgere til Rødt. Men de fleste nye velgerne har neppe tatt seg bryet med å sette seg inn i Rødts partiprogram.

Spørsmålet er nemlig om Rødt seiler under falskt flagg? Moxnes og hans flokk har kledt seg i nye klær og ønsker ikke å bli identifisert som etterkommere av en autoritær, kommunistisk bevegelse. Partilederen har selv gjentatte ganger prøvd å distansere seg fra den politiske tradisjonen Rødt tilhører. Men historien kan man ikke løpe fra. Det er dessuten et faktum at forsøket på å hvitvaske etterkommerne til AKP (ml) og Rød Valgallianse er svært lite troverdig. For selv om Moxnes ikke snakker om revolusjon, så gjør hans partiprogram det til gagns.

Til det kommende landsmøtet i Rødt i mai foreligger det et forslag til nytt prinsipprogram. Forslaget drøfter bl.a. forholdet mellom en politikk som baserer seg på reformer kontra en politikk som vektlegger nødvendigheten av en revolusjon. Her kan vi lese følgende: «En reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn». (-) «Reform og revolusjon er ikke motsetninger, de henger sammen». (-) «Den progressive reformen kan være et springbrett for en større revolusjonær offensiv». Forslaget slår også fast at målet er et klasseløst samfunn der «grunnprinsippet er yte etter evne, få etter behov». «Dette kaller vi i Rødt kommunisme».

Ja, nettopp. Det gjorde Marx, Lenin og AKP (m-l) også. Her slås det med all verdens tydelighet fast at det er ingen forskjell på Rødt og partiets marxist-leninistiske forgjengere. Moxnes og Pål Steigan er hjertens enige. Og begge er altså erklærte kommunister.

Programforslaget inneholder også en analyse av hva motkreftene vil finne på når den sosialistiske revolusjonen finner sted: «… det er stor risiko for at disse vil bruke uakseptable middel for å stanse revolusjonen. Folket må være forberedt på dette. Arbeiderklassen er sikrest på et godt resultat dersom klassen er sterk og velorganisert og har satt seg klare mål og forsvarsstrategier». Disse formuleringene er helt lik den analysen AKP (m-l) hadde, og den var grunnlaget for at partiet mente det var nødvendig med en væpna revolusjon. Programforslaget legger her et lite tåketeppe over hva denne analysen egentlig innebærer, og nøyer seg med å snakke om nødvendige «forsvarsstrategier». Men ingen bør la seg lure av denne språklige pynten. (To av medlemmene i komiteen som fremmer dette forslaget til prinsipprogram har tatt en dissens og ønsker at dette avsnittet strykes. De øvrige 11 i programkomiteen ønsker altså denne teksten vedtatt).

Hvis programkomiteen som foreslår nytt prinsipprogram for Rødt ikke er helt ute på viddene, er det vel rimelig å tro at landsmøtet vil vedta forslaget. I så fall fremstår Rødt som et ektefødt barn av AKP (m-l) og Bjørnar Moxnes kan avlyse alle bortforklaringer om at partiet han leder er noe helt annet. Rødt er et revolusjonært kommunistparti. De nye klærne er intet annet enn et forsøk på bedrag.

Men ideologi er nå én ting. Praktisk politikk er selvsagt viktigere i et norsk lokalvalg. Da er det interessant å se på hva Rødt bringer til bordet av faktisk og praktisk politikk. En annen Rødt-profil er Jens Ingvald Olsen i Tromsø, som i flere kommunestyreperioder var en markant opposisjonspolitiker i kommunestyret. Olsen nøt stor respekt for sin grundighet og sin evne til å være politisk vaktbikkje mot kommunemakta, enten det nå var Ap eller Høyre som styrte.

Ved kommunevalget i 2015 fikk Rødt i Tromsø et sensasjonelt valgresultat, med en oppslutning på 14,4 prosent av stemmene. Denne brakseieren for Rødt kunne i stor grad tilskrives Olsens popularitet, og en allianse av Ap, SV og Rødt overtok den politiske styringa i Tromsø kommune. Så hvordan klarte Olsen og Rødt overgangen fra opposisjon til posisjon og politisk makt?

Snart fire år senere sitter vi med fasiten. Tromsø kommune er i dag på flere vis en økonomisk jammerdal, med kraftig voksende gjeld, voldsomme budsjettoverskridelser og løpsk pengebruk på prestisjeprosjekter som et badeland i milliardklassen. Løftene om å få skikk på kommuneøkonomien som Rødt og deres allierte ga da de inntok rådhuset i 2015 har vist seg å være intet annet enn tomt prat. Det har velgerne for lengst sett, og de seneste meningsmålingene viser at oppslutningen om Rødt er på krapp nedtur. Jens Ingvald Olsen kan være i ferd med å miste halvparten av stemmene han og Rødt fikk i 2015. Det er den beske dommen over Rødts innsats de årene de har sittet med betydelig politisk makt i Tromsø kommune.

Dette er et faktum som også velgerne i Oslo kanskje burde ta til etterretning når de går til valgurnene i september.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse