Bildet av to koftekledte medlemmer blant de tolv i sannhets- og forsoningskommisjonen er svært symboltungt. Vi vet fra før at flertallet i kommisjonen ikke snakker samisk eller kvensk, deriblant lederen. Dette gir et bilde av et svært majoritetstungt mannskap som skal granske konsekvensene av majoritetens historiske overgrep, skriver Lill Tove Fredriksen. Foto: Mathias Wilhelmsen, NRK

For komplisert for samiskspråklige?

Med utelatelsen av samisk og kvensk språk som et uttalt kvalifikasjonskrav i utlysningen til sekretariatet for kommisjonen, kan man saktens stille seg undrende til med hvilken troverdighet man mener at leder Dagfinn Høybråtens hovedfokus skal kunne gjennomføres: ”Det å innhente informasjon og lytting av enkeltmenneskers historier er noe vi vil gjøre. Det tenker jeg er avgjørende for å lykkes med arbeidet.”

Er det en god start på arbeidet til sannhets- og forsoningskommisjonen at stillinger til sekretariatet ved UiT Norges arktiske universitet utlyses uten at det stilles krav til at søkerne må beherske samisk eller kvensk språk?

Som kjent nedsatte Stortinget i juni 2018 sannhets- og forsoningskommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Utlysningen av tre stillinger til kommisjonens sekretariat ved UiT Norges arktiske universitet, er interessant lesning. Det søkes etter leder, utreder og administrativ medarbeider. Kvalifikasjonskrav for alle tre stillingene er: meget god muntlig og skriftlig fremstillingsevne på norsk, gode samarbeidsevner og evne til å arbeide effektivt og strukturert. Under kvalifikasjonskrav står det også: Det er en fordel med kjennskap til samisk eller kvensk/norsk-finsk språk og kultur.

I en pressemelding sier leder for Norsk samers riksforbund (NSR) Beaska Niillas, at det skulle være et krav at de som skal undersøke fornorskningens konsekvenser kan samisk og kvensk. Han er forbløffet over at Stortinget og UiT Norges arktiske universitet ikke krever dette i utlysningen for sekretariatet, og mener at dette ikke er en god start på det arbeidet kommisjonen skal gjennomføre. Leder i Norske kveners forbund, Silja Huru sier også i en pressemelding at samisk og kvensk er de språkene de personene, som kommisjonen skal kommunisere med, er tryggest på å kommunisere med, og det er viktig at kommisjonen på best mulig måte kan kommunisere med de som skal være en del av undersøkelsen.

Stortingets seniorrådgiver Bjørn Arne Steine sier at det ikke er en god ide å gjøre utlysninga smalere. Grunnen er at det i denne sammenheng er snakk om et så stort og komplisert arbeid, at ved å stille slike språkkrav, så ville det komme færre søkere, og færre valgmuligheter. Steines intensjon er neppe å si at dette arbeidet er for komplisert for samiskspråklige, men implikasjonen av hans presisering er nettopp det. Det som etter Steines mening virker å skulle sikre at språkkunnskapen ivaretas i sekretariatsarbeidet, er at man ved behov helt sikkert vil benytte seg av eksterne medarbeidere som behersker samisk og kvensk

Denne argumentasjonen er i beste fall paradoksal. Dersom dette er et ”så stort og komplisert arbeid”, så burde det legges ekstra vekt på språkkunnskaper. Ved å nedjustere kravet til at “det er en fordel med kjennskap til samisk eller kvensk/norsk-finsk språk og kultur”, så underkommuniseres nettopp det at det var i forbudet mot å bruke samisk i skolen, og skammeliggjøringen av språket og en hel tradisjon, at hovedangrepet ble satt inn. Historien om Agnete, som i over 70 år ikke snakket om at hun var same, viser hvor effektiv og brutal fornorskninga var, og hvilken pris ikke bare et enkelmenneske har betalt for den, men hvordan forvirring, sinne, følelse av utenforskap og språktap er realiteten for mange påfølgende generasjoner.

Et annet paradoks er hvorfor UiT Norges arktiske universitet i denne sammenhengen ikke fremmer den kunnskapen universitetet har vært med på å produsere, og ikke sterkere fronter det som alltid trekkes fram i festtaler: satsingen på det samiske. I disse dager er det en storslått feiring av universitetets 50 års jubileum. Mener man at satsingen på samisk språk (Hjertespråket), ved UiT, og senere Sámi allaskuvla/Samisk høyskole, Høyskolen i Nord-Trøndelag og Universitetet i Nordland, ikke har båret såpass med frukter, at det ikke skulle finnes tilstrekkelig med samiskspråklige kandidater som ville være kompetente til å søke? Mener man på Stortinget, og ved UiT Norges arktiske universitet, at arbeidet til kommisjonen skal betraktes ut fra et myndighetsperspektiv, eller ut fra et opplevelsesperspektiv?

Som en illustrasjon kan vi se på bildet som ble publisert da kommisjonen hadde sitt første møte den 21. september. Denne betraktningen har ikke adresse til kommisjonsmedlemmene personlig, men bildet av to koftekledte medlemmer, blant de tolv, er svært symboltungt. Vi vet fra før at flertallet i kommisjonen ikke snakker samisk eller kvensk, deriblant lederen. Dette gir et bilde av et svært majoritetstungt mannskap som skal granske konsekvensene av majoritetens historiske overgrep.

Med utelatelsen av samisk og kvensk språk som et uttalt kvalifikasjonskrav i utlysningen til sekretariatet for kommisjonen, kan man saktens stille seg undrende til med hvilken troverdighet man mener at leder Dagfinn Høybråtens hovedfokus skal kunne gjennomføres: ”Det å innhente informasjon og lytting av enkeltmenneskers historier er noe vi vil gjøre. Det tenker jeg er avgjørende for å lykkes med arbeidet.”

Søknadsfristen, 7. oktober 2018, nærmer seg. Søkerlista blir interessant å se.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse