Annonse
Dekan Erlend Bullvåg fra Nord universitet i Bodø var en av foredragsholderne på årets Nord i Sør-konferanse i Oslo. Foto: Bjørn Erik Jansen, Nordnorsk kommunikasjon.

Historien om den store konferansevekkelsen som har hjemsøkt den nordligste landsdel

De nordnorske makt-konferansene er som Facebook - og preges av kos og rosenrød idyll.

De nordnorske næringslivs-konferansene har blitt et speil på en servil Facebook-offentlighet nordpå.

Vi er nødt til å snakke om det nordnorske konferansemennesket. Eller rettere sagt; den store konferansevekkelsen som har hjemsøkt den nordligste landsdel. Den siste i rekken er Nord i Sør-konferansen i Oslo onsdag denne uken. Arrangert av NHO i Nord-Norge, Sjømat Norge og Norsk Olje og Gass, med 400 nordlendinger på deltakerlisten. Fra næringsliv, politikk, offentlig forvaltning og akademia.

Konferansen var til forveksling lik Agenda Nord-Norge, som samlet mange av de samme 400 nordlendingene i Bodø for to måneder siden. 

Når de samles, står vi overfor nordnorsk selvtilfredshet av virkelig stort format.  Det går jo mye bedre i nord enn hos alle andre. Vi luller oss inn i floskler om regionen som “nasjonal vekstmotor”. Også videre. Det som manes frem, er et bilde av Nord-Norge som et gyllent framtidsland, mirakuløst nok nesten uberørt av krisen i norsk fastlandsøkonomi. Det er forførerisk, men usant. Og jeg har ærlig talt vansker med å se at et slikt fokus bringer landsdelen en eneste millimeter fremover.

Bakteppet for Nord i Sør var et dramatisk fall i oljeprisen, ned mot 30 dollar fatet. Alarmklokkene burde ringt. Men hva gjør konferanse-nordlendingene? Istedet løfter de frem olje og gass fram som sentral framtidsnæring i landsdelen. Og presser på for oljeaktvitet utenfor Senja, Lofoten og Vesterålen. 

Det er som klimaavtalen i Paris aldri har blitt underskrevet.  Er det tillatt å minne om at resten av Norge nå diskuterer hva vi skal leve av etter oljen?

Og hva med delingsøkonomien og de digitale og teknologiske utfordringene for de små og mellomstore bedriftene, grunnfjellet i nordnorsk næringsliv? Hvor skal nordlendingene jobbe når bank, forsikring, varehandel og hoteller må si opp ansatte på grunn av ny teknologi? Og skatteinntektene ender opp i USA og Kina? Hva skjer med vår evne til å finansiere velferdssamfunnet? Brennende spørsmål som krever mye av oss.

Det nordnorske konferansefolket har også gjort det til en spesialøvelse å hylle omsettingstallene for torsk og laks, men våger ikke et øyeblikk å heve stemmen om at både eierskap og utbytte forsvinner ut av landsdelen i økende tempo. Og nåde den som finner på å nevne lakselusa høyt.

På Nord i Sør-konferansen var Arve Ulriksen fra Mo Industripark i Rana den eneste som brøt lydmuren om en sentral framtidsutfordring. Med noen kraftsalver om forfallet i den videregående skolen i nord.  Gutter og yrkesfag. De dårlige karakterene. De som dropper ut. Rydd opp og ta ansvar, sa Ulriksen til politikerne. Det er godt sagt. Modig. Det kunne vi trengt mer av.

I sum har har de nordnorske næringslivs-konferansene blitt et speil på en servil Facebook-offentlighet nordpå.  Med masseproduksjon av hurrarop og kos med Nord-Norge. Og fingeren konstant på likes-knappen. Det grenser til et kollektivt selvbedrag. Noen ville kanskje si hjernevask. Eller i det minste en farlig sovepute.

Hvordan har det blitt slik? Hvordan har vi blitt vaksinerte mot kritikk, ærlig selvrefleksjon, synspunkter som utfordrer? Jeg tror konferansene er et uttrykk for hvordan den offentlige samtalen i nord blir stadig smalere. Sosiale medier bidrar til mangfold, men paradoksalt nok også det motsatte. I et nytt medieunivers har maktmennesker egen regi med glansete fortellinger om Nord-Norge. Der hersker det øredøvende konsensus, som i et ekko-kammer, kombinert med søken etter bekreftelse.

Nord i Sør-konferansen er et uttrykk for at stadig færre i landsdelen ser en grunn til å ytre noe som kan oppfattes som plagsomt eller forstyrrende. Vi ser fraværet av interaksjon og kontrære standpunkter, mangel på dynamikk og substans. Det blir stadig færre kunnskapsrike motstemmer, både på konferansene og i den offentlige debatten. De nordnorske super-entusiastene har oppnådd en moralsk overlegen posisjon.  Der er de suverene, helt i verdensklasse.

Jeg skulle ønske vi slapp oss fri. Og ble skarpere, frekkere og friskere når vi betrakter oss selv. Med mye mindre angst for å falle utenfor nettverkene. Og dersom man lurer på hvordan en konferanse kan anrettes, behøver man ikke se lengre enn til NHOs årskonferanse på torsdag. Som har tatt alvoret i oljenedtur og delingsøkonomi inn over seg, og i konsentrert form konkluderer med følgende: Morgendagen blir ikke den samme, og løsningene kommer ikke av seg selv. 

Sannheten er ubehagelig, og den er at Norge er i alvorlige vanskeligheter. I Nord-Norge kan vi ikke møte dette med selvskryt og skylapper.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse