Annonse
Et gjennomgående tema i paneldebatten 5. februar var om kommisjonsarbeidet ville føre til mer konflikt i samiske, kvenske og nordnorske lokalsamfunn. Foto: Senter for samiske studier, UiT

Konflikt og forsoning

Den kommende sannhetskommisjonen vil kunne øke konfliktnivået rundt samiske forhold. Vi frykter ikke dette.

5. februar 2018 arrangerte UiT Norges arktiske universitet en paneldebatt om den kommende sannhetskommisjonen for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.

Forståelsen av konflikt

Et gjennomgående tema i paneldebatten var om kommisjonsarbeidet ville føre til mer konflikt i samiske, kvenske og nordnorske lokalsamfunn. Når det gjelder aktualisering av samiske spørsmål som vi i dette innlegget først og fremst fokuserer på, er frykten for økte konflikter ikke av ny dato. Samerettsutvalget drøftet i 1984 en mulig grunnlovsparagraf om samenes rettsstilling. Her hevdet motstanderne at etniske konflikter ikke fantes fordi etniske spørsmål i liten grad var en del av dagliglivet. Andre pekte derimot at den historiske arven kunne i større eller mindre grad romme en latent samisk tilhørighet.

Vedtakelsen av en sameparagraf i grunnloven og den mer allmenne debatt og oppmerksomhet omkring samiske spørsmål, som en slik bestemmelse ventelig vil medføre, vil dermed kunne bidra til å gjeninnføre etniske spørsmål og konflikter på dagsorden i vedkommende lokalsamfunn, blant annet i form av opprivende diskusjoner om enkeltpersoners herkomst og tilhørighet” (NOU 1984: 14, s. 448).

Motstanden mot en egen grunnlovsparagraf var grunnet i en frykt for splittelse internt blant samene, mellom samene og kvenene, og mellom samene og den norske befolkninga. Å rippe opp i herkomst og tilhørighet ble beskrevet som uheldig. Fravær av samiskhet og av samisk språk og kultur ble sett på som harmonisk og ønskelig. Men det betyr ikke at forholdet mellom samene og andre var rettferdige.

Institusjonenes rolle

Argumentene er gjenkjennelige i dagens diskusjon. Vi ser dem i debatter der samiske tema diskuteres, nå i forbindelse med sannhetskommisjonens arbeid. Konfliktlinjene er sammensatte og går på tvers av hva som er samisk, kvensk og norsk.  

Vi frykter ikke debatten som kommer. Utviklingen som har skjedd siden 1980-tallet, har bidratt til å bygge en plattform for å håndtere debattene som kommer. I denne utviklingen har forskning spilt en viktig rolle. UiT, Samisk høgskole og andre forskningsinstitusjoner har tatt og tar et særlig ansvar.

Samtidig utgjør den samiske institusjonsbygginga og det avtalefestede samarbeidet mellom Sametinget og kommuner/fylkeskommuner en solid plattform for ny innsikt. Tromsø kommune banet vei gjennom sitt oppgjør med fordommene mot samer. 18 samiske språksentre arbeider i dag aktivt for å styrke samisk språk i sine lokalområder, fra Varanger i nord til Oslo i sør.

Samiske kultursentre som blant andre Senter for nordlige folk i Kåfjord, Várdobáiki samiske senter i Evenes/Skånland, Árran lulesamisk senter i Tysfjord og Saemien sijte i Snåsa har over lang tid arbeidet med samisk lokalhistorie, museumsvirksomhet og kulturminnevernarbeid. Kvenske sentre som Halti kvenkultursenter i Nordreisa og Kvensk institutt i Børselv har en lignende funksjon. De ulike sentrene har etablert gode relasjoner med sine omkringliggende naboer, samiske og kvenske så vel som norske, og spiller en viktig rolle når det gjelder formidling lokalt og regionalt. Å samarbeide med de forskjellige sentrene vil være en rikdom og ressurs for det kommende arbeidet. Ikke minst vil et samarbeid kunne sikre forankring i samiske og kvenske lokalsamfunn.

Det haster!                                           

Å sette i gang kommisjonsarbeidet haster. Ennå lever det mennesker – tidsvitner - som opplevde forskjellsbehandling som var ideologisk begrunnet. Men tidsvitnene er i ferd med å nå en anselig alder. Å snakke med dem vil være del av en nødvendig kunnskapsinnhenting. Uten kunnskap om hva som har skjedd og om konsekvensene av fornorskningspolitikken blir en fullgod forsoning vanskelig.

Menneskerettigheter

Mandatet bør ha et menneskerettslig fokus. Her sier vi oss enige i innspillet til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Det henviste til tater/romani-utvalgets mandat om å skulle vurdere funnene i lys av norsk lovgivning og de folkerettslige forpliktelsene som Norge var og er bundet av. Samtidig peker utvalget på at dette kan være en utfordring ettersom mange av overgrepene antas å ha funnet sted før Norge ble bundet av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Urfolksvernet, herunder det samiske rettsvernet, har imidlertid et normativt grunnlag som gjelder utover det som faktisk er gitt. Slike rettferdighetsforestillinger gjorde seg gjeldende allerede i arbeidet med Lappekodicillen fra 1751 med siktemål om at «den Lappiske nasjon skulle bestå». Statlig innlemmelse av sameområdene skulle ikke gripe inn i samenes etablerte rettigheter. Rettsprinsippene som lå til grunn for Lappekodicillen ble etter hvert fraveket, og erstattet av en langvarig offisiell fornorskningspolitikk.  

Et primært fokus for det kommende arbeidet i kommisjonen er de menneskelige erfaringene med og konsekvensene av fornorskingspolitikken. Men dette kan ikke ses isolert fra det rettslige og politiske rammeverket, verken det som rammet inn fornorskningspolitikken eller det som rammer og skal ramme inn sannhets- og forsoningsarbeidet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse