I TROMS: Konge og Kronprins utenfor Trangenhytta i Balsfjord. Mellom 2. mai og 7. juni 1940 ble Norge styrt herfra. Foto: Nikolai Ramm Østgaard, De kongelige samlinger.. Foto: Kongehuset

Kong Haakon i Troms 1940 - fra tvil til beslutning

Kong Haakon var innstilt på å takke ja til britenes tilbud om å evakuere fra Tromsø med sin sønn og sitt statsråd, før Hitler fikk slått kloa i ham. Men han var i tvil om hva som var best for folket og landet, og han ble da utsatt for sterkt press om ikke å reise.

En kommentar til kapittel 2 i Svik, heltemot og gråsoner. Spioner under andre verdenskrig Forfatter: Tore Pryser, professor ved Høgskolen Innlandet, Svein Sandnes Bokforlag, 2018, 320 s.

I ABC-nyhetene 20.mai 2018 skriver journalist Ola Karlsen at: «Det var britisk press og en trussel om å overta handelsflåten som fikk Kong Haakon til å forlate Norge 7. juni 1940. Han hadde egentlig bestemt seg for å bli, skriver professor Tore Pryser i en ny bok».
Bakgrunnen for denne historien finner vi i det som skjedde ved Narvik-fronten og i Nord-Norge våren og forsommeren 1940. Tyskerne var ennå ikke nådd Troms og Finnmark, og konge, kronprins og regjeringen Nygaardsvold hadde tatt tilflukt i Tromsø og deler av Troms innland. Men i starten av juni så det mørkt ut, og de allierte måtte forlate Narvik-fronten.
Det ble etter hvert viktig å ta stilling til hva norske myndigheter skulle gjøre, bli i landet og gå i et samarbeid med tyskerne, eller flykte til England og fortsette kampene derfra i eksil.
Som det framgår av ovennevnte nyhetsoppslag mener Pryser det var slik at kong Haakon hadde bestemt seg for å bli, og det fordi han ble truet med at britene ville legge beslag på den norske handelsflåten. For britene gjaldt det å huse en norsk konge i eksil i propagandakampen mot Hitler og naziregimet.

I bokas andre kapittel som han kaller «Anker-mannen» fordi kongens gode venn og kronprinsens seilerskipper, Johan Anker, var sendt av Administrasjonsrådet i Oslo for å overtale kongen til å bli igjen i Norge. Anker tilhørte en krets av innflytelsesrike personer som helst så at hjulene i samfunnsmaskineriet måtte gå sin gang trass i tysk okkupasjon, og de trodde at tyskerne ville seire i krigen. De mente at en flørt med britene var en tapt sak og ikke bidro til en konstruktiv ordning for landet.

Kong Haakon var innstilt på å takke ja til britenes tilbud om å evakuere fra Tromsø med sin sønn og sitt statsråd, før Hitler fikk slått kloa i ham. Men han var i tvil om hva som var best for folket og landet, og han ble da utsatt for sterkt press om ikke å reise. Om denne tvilen kan karakteriseres som vakling kan diskuteres, avhengig av hvordan man tolker kildene.

Tor Bomann-Larsen har i sin bok, Æresordet, fra 2011, omtalt denne historien i kapitlet «Rormannen» (s.505 ff) og kommer i sin konklusjon til at kongen ikke vaklet, men heller tvilte seg fram til det han mente var konstitusjonelt riktig og best for fedrelandet; å dra i eksil for å føre kampen videre derfra.

Sentralt i denne sammenheng er et privat brev fra Kongen til den britiske ministeren i Norge, Cecil Dormer, som på det tidspunkt befant seg i Tromsø, byen som midlertidig tjente som Norges hovedstad fram til 7.juni. Brevets innhold må vi tolke gjennom Dormers telegram til sin regjering som straks fikk det travelt med å gå til motaksjon. I Dormers telegram, som er gjengitt på engelsk, vises det til at Kongen hadde ombestemt seg og ville bli i Norge blant annet av frykt for å bli oppfattet av sitt folk som desertør, men også fordi, som han skriver: «The Allies have left us» og fordi det manglet ammunisjon ved fronten. «Vi må oppgi stridighetene og forhandle fram en løsning», het det.

Britiske myndigheter innser det alvorlige i kongens snuoperasjon og gir Dormer instruks om å få han på bedre tanker. Den 5.juni drar Dormer på besøk til hytta på Trangen ens ærend for å overtale kongen og kronprinsen om å gå i eksil i London. Pryser skriver at kongen hadde ombestemt seg før han møtte Dormer, men det stemmer ikke. Han ombestemte seg etter at Dormer kom på besøk og snakket med ham. Det tar Dormer halvannen time i fortrolig samtale med Kongen å overbevise ham. Håkon går tilbake på sin beslutning om å reise med regjeringen og kronprinsen over til England. Kronprinsen ville bli og måtte overbevises om at han også måtte reise. Hvis ikke, ville tyskerne spille dem opp mot hverandre og manipulere dem i sitt renkespill. Dessuten var det nok klart at Kongen ønsket å ha sin sønn og tronfølger ved sin side. En overfart til England uten Olav kom ikke på tale. 

Dormer kunne rapportere hjem at krisen var avverget. London kunne snart motta en konge og kronprins i eksil, sammen med den lovlig valgte regjering. Det var viktig at statsoverhodet i Norge ikke havnet som gissel i eget land, som kongen av Belgia og kongen av Danmark. Ankers plan går i vasken og regjeringen Nygaardsvold og britene får det som de vil.

Men det var kanskje nære på at Anker hadde lyktes i sitt oppdrag. Legger vi opplysningene i boka Kongens Flukt, av Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther, til grunn, kan en samtale med Johan Anker og inntrykket fra radioens nyhetssendinger om Dunkirk og bombingen av Paris være årsaken til at kong Haakon ikke vil forlate sitt folk. «Det tegnet til å kunne bli en veldig lang krig der ute. Årene på rastløs, rotløs flukt i utlendighet kunne bli mange» (s.215). 

Brevet til Dormer fra kongen må ha blitt skrevet ned rett etter dette, siden det var Anker som egenhendig brakte brevet med seg til Tromsø. Men dagen etter er Kongen altså tilbake på eksilsporet igjen. Om dette kan betegnes som vakling, er et tolkningsspørsmål. Personlig mener jeg at det vitner om en beslutning som kommer fram etter mye tvil, med hensynet til folket og den valgte regjering som ledesnor. Kong Haakon ble utsatt for et enormt press, fra britene på den ene siden, fra Kronprins, Administrasjonsrådet og begge de kongelige adjutantene på den andre siden, og han valgte rett. Han tapte aldri troen på en endelig seier over Hitler.

Det er da ikke riktig å hevde, som Pryser, at kongen «ville bli og forhandle med tyskerne». Å si dette i en fortvilt situasjon er ikke det samme som å gjøre det. Det er da grunn til å fortsatt hevde at kong Haakon til slutt likevel valgte å dra i eksil som konge «i felt», sammen med sin tronfølger. 

Pryser er også inne på hvorfor denne såkalte vakling ikke nevnes i særlig grad. Grunnen må være, skriver han, at etterkrigstidens historikere ikke måtte rokke ved «mytologien om det norske kongehusets faste opptreden i 1940». Heller ikke skulle man kritisere Administrasjonsrådet, som helst ville at Kongen ble igjen og forhandlet med tyskerne. Dette får stå som ett av flere syn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse