Annonse
Utsetting av glider i det nordlige Barentshavet i polarnatten januar 2018. Mens forskerne kunne flykte hjem til varme og lyset, har glideren blitt igjen og patruljerer områdene sør og nord for polarfronten frem til den plukkes opp igjen i slutten av april. Foto: Geir Johnsen (NTNU)

Kong Neptun og hans nye tause tjenerskap

Brødtekstbilder: 
Gjennom et samarbeid med forskere fra både Skottland (SAMS) og Trondheim (NTNU) vil vi i løpet av året gjennomføre fire store forskningstokt i det nordlige Barentshavet for å studere hvordan iskanten og polarfronten påvirker oppblomstringen av alger, og hvordan dette igjen påvirker økosystemet og potensielt utbredelsen av høstbare resurser.

Langt nord i Barentshavet utkjempes en tøff og nådeløs kamp mellom invaderende styrker fra sør og de tilbaketrekkende forsvarende styrkene i nord. Frontlinjen kalles Polarfronten, og er det området der kalde vannmasser fra nord møter de (relativt) varmere vannmassene fra sør. De invaderende styrkene fra sør består blant annet av torsk, hyse, makrell, blåskjell og snøkrabbe, mens vi blant de forsvarende styrkene i nord finner polartorsk, reker og ishavsåte.

Polarfronten ligger omtrent fast og er styrt av de dominerende havstrømmene i området, men isdekket i Barentshavet er på rask vandring nordover. Og når isdekket trekker seg nordover, endres næringskjeden i det rike Barentshavet fra bunnen av.  

Polarfronten er det området der de kalde vannmassene fra nord treffer de varmere vannmassene fra sør. Øst for Svalbard ligger den på omtrent 77°N. Strømmene fra både nord og sør som danner denne fronten, er hva vi kaller ”topografisk styrt”. Dette betyr at de først og fremst er styrt av bunnforhold, og vil derfor ikke endres betydelig når klimaet ellers endres. Temperaturen i strømmene kan endres, men selve fronten vil trolig ligge omtrent på samme sted også i fremtiden. Dette gjelder spesielt i det nordvestlige Barentshavet, lenger mot øst er fronten mer dynamisk og styrt av havstrømmene selv.

Slike fronter er ofte med på å skape spesielt rike forekomster av marine ressurser, så også i det nordlige Barentshavet. Men selv om selve polarfronten kommer til å ligge omtrent urørt, endres isutbredelsen. Den såkalte ”iskanten” trekkes nordover, og stadig større deler av Barentshavet blir liggende åpent året rundt. Og et åpent hav, spesielt når lyset nå etter hvert er i ferd med å komme tilbake, gir rom for endringer i den grunnleggende produktiviteten i systemet. Satellittmålinger viser at den totale utbredelsen av sjøis i Arktis var rekordlav for februar. Det er altså ikke bare utbredelsen om sommeren og høsten som endres, men også om vinteren når utbredelsen er på sitt største.  Denne endringen kan ha enorm betydning for hele økosystemet i nord, og vil kunne påvirke forekomst av høstbare ressurser.

For å kunne gjøre det som trengs av målinger over tid og over større områder, er vi avhengig av ny teknologi. Selv med en så massiv innsats som forskningsprosjektet Arven etter Nansen – en nasjonal dugnad på 740 millioner kroner der alle de beste norske forskningsmiljøene går sammen om å studere Barentshavet – er tilgangen til kontinuerlige målinger over større områder vanskelig å gjennomføre. Et forskningsfartøy som vårt nye FF Kronprins Haakon gir tilgang til islagte farvann vi frem til nå ikke har hatt mulighet til å bevege oss inn i, og er derfor svært viktig. Men det gir ikke tilgang til å gjøre kontinuerlige målinger over et større geografisk område, noe som er helt avgjørende for å kunne forstå hvordan dynamikken tilknyttet både polarfronten og iskanten endres og hvordan dette påvirker økosystemet. For å få til dette, må vi ta i bruk ny teknologi!

På vårt årlige polarnatts-tokt la vi i år kursen mot polarfronten øst for Svalbard. Gjennom et samarbeid med forskere fra både Skottland (SAMS) og Trondheim (NTNU) vil vi i løpet av året gjennomføre fire store forskningstokt i det nordlige Barentshavet for å studere hvordan iskanten og polarfronten påvirker oppblomstringen av alger, og hvordan dette igjen påvirker økosystemet og potensielt utbredelsen av høstbare resurser. Men for å kunne gjøre målinger kontinuerlig, og ikke bare i de tidsperiodene vi faktisk er der med store forskningsskip, har vi satt ut såkalte glidere. Dette er farkoster som bruker oppdrift som fremdrift, og som dykker opp og ned mellom overflaten og ned til cirka 200 meters dyp. Oppdriften endres ved at en oljefylt blære fylles og tømmes, og vinger montert på hver side gir farkosten fremdrift når den stiger eller synker i vannmassene. Hver gang den er på overflaten, sender den data og posisjon tilbake til land via satellitt, og operatøren i Skottland kan da også gi informasjon til glideren om retning og hvor dypt den skal dykke neste gang. På denne måten glir den sakte, men sikkert gjennom vannmassene og gjør kontinuerlige målinger som vi får informasjon om flere ganger i døgnet. Fra den ble satt ut 11. januar i år, har den til nå gjennomført mer enn 700 dykk, og har krysset polarfronten to ganger. I skrivende stund er den i ferd med å bevege seg nordover mot polarfronten for tredje gang, og vil fortsette slik til vi plukker den opp på vårt neste tokt med FF Helmer Hanssen i slutten av april. Så vidt meg bekjent, er dette første gang en glider er brukt i dette området om vinteren, noe som selvsagt gjør dataene som stadig tikker inn ekstremt verdifulle og viktige!

Høstbare arter trekker nordover, noe vi allerede ser gjennom et betydelig økt antall trålere som nå fisker nord i Barentshavet. Og selv om selve polarfronten nok vil ligge fast i deler av Barentshavet, vil nordlige artene fortsette å trekke nordover. De sørlige «troppene» vil med all sannsynlighet gå seirende ut av kampen, og erobre stadig større havområder. I alle fall dersom vi isolert ser på Barentshavet. Det haster derfor med å skaffe oss tilstrekkelig kunnskap både om de prosessene som regulerer utbredelsen av sørlige arter i Barentshavet og om de nordlige artene som trekker stadig lenger nord. Ikke minst for å kunne gi de riktige rådene til forvaltningsmyndigheter slik at vi kan sikre både en fornuftig høsting av naturressurser og vern av de troppene som er på vikende front. For å få til dette, trenger vi i større grad å bruke autonome plattformer for å gi oss et bedre innblikk i hvordan biologiske og fysiske prosesser foregår over lengre tidsperioder. Og ikke minst i perioder av året (polarnatt) og i områder (islagte farvann) der vår tilstedeværelse generelt er liten, og der det fremdeles er store kunnskapshull som må tettes.

  • Du kan høre mer om forskningen til Jørgen Berge i UiTs forskningspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse