I 1997 erkjente og beklaget kong Harald fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk». Bildet er fra åpningen av Sametinget i 1993. Til høyre daværende sametingspresident Ole Henrik Magga - som i dag fraråder en sannhetskommisjon.

Kongen gikk foran – nå må landet komme etter

Unnskyldninger får ikke frem historiene, konsekvensene, og danner et svært spinkelt grunnlag for å se fremover.

Sametingets forslag om sannhetskommisjon for fornorskninga, som Kirsti Bergstø og jeg har foreslått på Stortinget, har startet en viktig debatt med høy temperatur. Heldigvis har ikke debatten blitt en «for eller imot» samer og kvener, derimot har det blitt en nyansert diskusjon hvor det daglig kommer nye perspektiver frem.

Jeg var selvsagt skuffet da Nordlys og Ole Henrik Magga gikk imot forslaget. Samtidig synes jeg det er viktig at sterke stemmer i nord stiller seg kritisk til forslaget. Uten det ville ikke debatten vært skjerpet, uten gode motstemmer ville ikke debatten blitt god. Selv om jeg er uenig i standpunktet, har Nordlys’ engasjement vært livgivende for debatten, som i seg selv er en viktig del av prosessen.

For selve grunnlaget for en sannhetskommisjon er jo nettopp behovet for å løfte det som har skjedd. Som kongen gjorde, med sin unnskyldning. Men kongens unnskyldning var bare starten. For at sårene skal gro må vi systematisk forstå, dokumentere fornorskninga og dens konsekvenser i dag, og bruke dette til å se fremover. Det er det en sannhetskommisjon skal være. Dessuten har det kvenske samfunnet aldri fått ei unnskyldning for storsamfunnets behandling i fornorskninga, som i seg selv er et viktig poeng.

Flere mener at kongens unnskyld, og etableringen av Sametinget, var nok, at vi nå kan legge fornorskninga bak oss, og gå videre. Andre igjen mener at sannhetskommisjon, inspirert av kommisjoner i Sør-Afrika og Canada, er et for drastisk grep – de mener mer edru tiltak heller bør tas i bruk, som mer forskning.

Jeg er uenig med begge standpunkter.

For det første er verken unnskyldninger eller institusjoner oppgjør med fortida. Det er det som er viktig her. Å bringe frem hva som faktisk skjedde og hvilke konsekvenser det har hatt. Unnskyldninger får ikke frem historiene, konsekvensene, og danner et svært spinkelt grunnlag for å se fremover.

For det andre er ikke omfang og nivå for overgrep det som avgjør om det skal etableres en sannhetskommisjon eller ei. Det som avgjør er at Norge som stat har utøvd systematisk fornorskning av urfolk og minoriteter som vi fortsatt ser konsekvensene av, som er en del av vår dypkultur. Forskningen kan bidra med mye, men den er bare et lite bidrag for å møte dette.

Jeg vil også si at det finnes et tredje avgjørende argument, som ikke har kommet like godt frem i debatten. Norge, som sivilisert nasjon, bør alltid ta oppgjør med urett som vi selv har begått. Norge er dessverre et land som tidligere har kostet støvet under teppet og håpet at det blir glemt. Dette må vi få en slutt på. Vi må ta lærdom av våre egne feil, samme hvor tungt det er. 

Jeg tror en sannhetskommisjon vil kunne lege sår i det samiske og det kvenske samfunnet, men også i det norske samfunnet. Kongen startet prosessen, nå må hele landet komme etter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse