Utviklingen av ny teknologi for oppdrett av laks har virkelig skutt fart. Det arbeides med flere forskjellige oppdrettskonsept og teknologier for landbasert lakseoppdrett i Norge og utlandet, skriver SINTEFs Øyvind Hilmarsen. Dette bildet er fra anlegget til Fredrikstad Seafoods. Foto: Erik Hagen, Fredrikstad Blad

Konsekvenser av landbasert oppdrett i Tromsø

“Lakseeventyret på land”, som Øiestad og Trondsen beskriver i sitt innlegg på Nordnorsk debatt krever et svar og et mer nyansert og realistisk bilde av en næring som vokser seg opp på land, inn i fjordene, utover kysten og kanskje helt ut på det åpne hav.

Jeg ønsker først å gjenta hovedbudskapet fra mitt innlegg på iLaks.no mandag 25.2.19. Rapporten det refereres til, var ledet av NTNU Ålesund i samarbeid med SINTEF Ocean. SINTEF Ocean har ikke arbeidet med en studie der fordelene og ulempene ved landbasert oppdrett er sammenliknet med tradisjonell merdoppdrett eller lukkede anlegg i sjø. SINTEF Oceans arbeid i prosjektet “Analyse av landbasert oppdrett: produksjon, økonomi, og risiko” har vært knyttet til å utrede konsekvensene relatert til areal, energi, slam, elektrisitet, dersom alt norsk oppdrett skal flyttes på land. SINTEF har også sett på de samme konsekvensene ved en økende storsmoltproduksjon i Norge.

SINTEF Ocean har ikke drøftet fordeler og ulemper eller realismen, kun konsekvensene og risikoen dersom det skulle finne sted. Det er lang erfaring i Norge med landbasert oppdrett, i form av settefiskproduksjon av laks i ferskvann, men begrenset erfaring med matfisk på land i sjøvann. De internasjonale aktørene for matfisk av atlantisk laks på land har også kort historikk.

Den delen av rapporten undertegnede har arbeidet med har sett på konsekvensene av å flytte alt på land og være et faktagrunnlag for debatten om landbasert matfiskoppdrett i Norge. Det er beregnet ut hvor stor plass dette vil kreve på land, i sjø, energiforbruk og hvor mye vann som trengs. En viktig presisjon er at det er tatt utgangspunkt i dagens kjente teknologi, som er utbredt for oppdrett av laks på land. Det er fortsatt runde kar som i all hovedsak benyttes, blant annet av Atlantic Sapphire i Hampstead, Florida, med lufting, biologisk rensing og vannbehandling. Dimensjonerende kriterier for landbasert matfiskoppdrett og settefiskproduksjon er undersøkt. Rapporten har derfor tatt utgangspunkt dagens situasjon og teknologi, ikke mulige fremtidige nye teknologier.

Tromsø kommune

SINTEF Ocean gjennomførte analysen for hele Norge. I ettertid har undertegnede forsøkt å skalere ned tallene til Tromsø kommune. Dette var spesielt aktuelt etter at Tromsøs kommunestyre vedtok at fremtidig oppdrett i kommunen skulle skje i lukkede anlegg, uten at det er nærmere definert. Et alternativ er å drive alt i lukkede systemer i sjø. Et annet alternativ er å drifte i landbaserte matfiskanlegg. Dette kan gjøres ved å bruke forskjellige type karteknologi, som runde kar eller raceways av ulike slag og utforminger. Begge alternativ vil kreve en egen studie for identifisering av egnede lokaliteter, og særlig relevant for lukkede anlegg i sjø vil være identifisering av sund med sterk strøm og en værhard ytre kyst, men også fjordsystemer med smult farvann.

Biomasseproduksjon

Rapporten “Analyse av landbasert oppdrett av laks: Produksjon, økonomi og risiko” er basert på dagens regelverk knyttet til generasjonsskiller i sjø. Tallene på 23 500 tonn per år er basert på tall fra dagens faktiske produksjon. Produksjonsdata for Tromsø kommune per dags dato og for fremtiden, er innhentet fra Lerøy Aurora as, SalMar, NRS, Sjurelv fiskeoppdrett og Havbruksstasjonen i Tromsø. Tallet på 23 500 tonn per år er gjennomsnitt av biomasseproduksjonen for disse selskapene som driver i Tromsø i dag, de fire siste år. I tillegg er det lagt til en forventet produksjonsøkning per år når alle godkjente lokaliteter med konsesjonsrettigheter tilknyttet, tas i bruk. Dette gjelder spesielt den godkjente lokaliteten på Brensholmen, som enda ikke er satt i drift. Det er estimert en gjennomsnittlig årsproduksjon ved denne lokaliteten, basert på godkjent lokalitets-mtb.

Når biomasseproduksjon skal beregnes, må det tas hensyn både til lokalitets-mtb og konsesjons-mtb på selskapsnivå. Det hele handler om produksjonsplaner for bedrifter med lokaliteter spredt i store produksjonsområder, på tvers av fylker og kommuner, med en rekke lokaliteter, smittevernsoner og begrensninger som f.eks. krav til brakklegging. Alt dettet gjør det vanskelig å utnytte MTB fullt ut.

Anleggsstørrelse

I SINTEFs delrapport ble det tatt utgangspunkt i en landbasert anleggsstørrelse på 5000 tonn, som et tenkt eksempel, men det er også regnet ut konsekvensene dersom anleggene blir 2000 tonn og 10 000 tonn. Med det som bakgrunn ble det regnet på dagens produksjon, dobling og femdobling, dette for å gi litt perspektiver for en fremtidig vekst og hvilke konsekvenser dette får. Det største anlegget som er planlagt i Norge er på 30 000 tonn per år, og internasjonalt er det planer om 90 000 tonn per år. Men de fleste anleggene som har fått konsesjon i Norge ligger i det intervallet som SINTEF har tatt utgangspunkt i.

Utfordringer

En av hovedutfordringen for landbasert oppdrett er tilgang på elektrisk energi. Dagens 22 kV-nett i distriktene er ikke egnet til å levere de energimengder som kreves for landbasert oppdrett. Dette sett i lys av eksisterende teknologi tilgjengelig på markedet. Allerede i dag lokaliserer settefiskanlegg seg der det er god tilgang på elektrisk energi. Landbasert oppdrett er som produksjon i sjø, avhengig av å finne egnet areal. Ettersom de fleste prosjekterte landanlegg per i dag er prosjektert i umiddelbar nærhet til sjø, vil en måtte forvente interessekonflikter ved slike store utbygginger. Å plassere anlegg på 30 000 m2 til en verdi på over 500 millioner i strandsonen representerer en stor industriutbygging, med de krav til prosess som Plan- og bygningsloven krever.  

Ny teknologi

Utviklingen av ny teknologi for oppdrett av laks har virkelig skutt fart, og det langs flere nye akser. Det arbeides med flere forskjellige oppdrettskonsept og teknologier for landbasert lakseoppdrett i Norge og utlandet. Det er ikke usannsynlig at det blir bygget anlegg med alternative teknologier. For de utenlandske anleggene er det i all hovedsak foreløpig runde kar og RAS som dominerer, men det kommer nok andre teknologier for atlantisk laks voksende frem. Det bygges og testes ut havfarmer og gigantiske sjøbaserte merdanlegg, samtidig som merder med forskjellig lukkingsgrad er under planlegging, prosjektering og uttesting. Landbasert matfiskoppdrett settes samtidig i gang i Fredrikstad “as we speak”.

Det er spennende tider innen sjømatnæringen. I f.eks. Troms investeres det stort, både i landbaserte oppdrettsanlegg, laksefabrikker og uttesting av ny teknologi for merdoppdrett. Å spå i fremtiden er alltid vanskelig. Etterpåklokskap er den beste vitenskap, men å utvikle teknologi for akvakultur er spennende og utfordrende. Å høste havet har folket langs kysten alltid gjort for å livnære seg og utvikle kystsamfunnene.

  • Undertegnede var i perioden 2011-2015 byrådsleder i Tromsø kommune og er nå medlem av kommunestyret. Byrådsleder innstilte til ny kystsoneplan for kommunestyret i Tromsø, der omtalte lokaliteter i sjø ble avsatt til oppdrett. Tidligere professor Øiestad var veileder for undertegnede ved Norges fiskerihøgskole/Universitetet i Tromsø for Cand. Scient graden i akvakultur i 2001. Tittelen var “Vekst hos piggvar ved gjenbruk av sjøvann i en fireetasjes lengdestrømsrennerigg, vannkvalitet som vekstregulator.”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse