Annonse
Kontantstøtten er i hardt vær, men er det riktig å sende alle ettåringer i barnehagen? Illustrasjonsfoto: Scanpix

Kontant hat

Man skal lete lenge etter et velferdstilbud som hates like mye som kontantstøtten.

Oppfatningene om dem som mottar kontantstøtte er mange. De er De Andre. Dem som nekter å integrere seg. Cupcakebakere. Late mødre som ikke orker å jobbe.

Da partilederen for partiet som innførte kontantstøtten for over 15 år siden, Knut Arild Hareide, fortalte at han bruker kontantstøtten på å betale en dagmamma for å passe ettåringen sin, var det ikke langt mellom de sarkastiske kommentarene fra politikere på venstresiden. For er det noe med denne regjeringens politikk som er lett å hate, er det at de fra høsten av øker kontantstøtten til 6000 kroner i måneden. SVs Audun Lysbakken mener Hareides bruk av kontantstøtten eksemplifiserer alt som er galt med støtten. At det er en «ventestøtte» før man får barnet i barnehage.

Reaksjonene taler sitt om et velferdstilbud som ingen liker. Kanskje er det få andre velferdsytelser som mislikes så gjennomgående som kontantstøtten.

Ifølge venstresiden henger kontantstøtte, færre uker pappaperm og færre barnehageplasser sammen som politiske tiltak som overhodet ikke fremmer likestilling. Ser vi de store trekkene, at dem som oftest velger kontantstøtte står utenfor arbeidslivet, har lav utdanning, gjerne kommer fra minoritetsbakgrunn og at barn som ville hatt stort utbytte av å være i barnehagen, ikke er der fra de er ett år, så er det lett å skjønne det arsenal av dommedagsadvarsler som rammer den som prøver å ytre seg positiv om kontantstøtten.

Venstres landsmøte i april vedtok å fjerne kontantstøtten helt. Det er lett å hate noe som egentlig bare KrF liker. Men det er fortsatt et stort og åpent spørsmål om dem som står utenfor arbeidslivet medkontantstøtte, vil ha vært innenfor arbeidslivet uten.

Fjernes kontantstøtten vil vi få et tomrom i alternativer for småbarnsfamilier. Hvilke andre ordninger for familieliv, annet enn mor og far i jobb, barn i barnehage, skal staten gi mulighet for, eller oppmuntre til? I Finland har alle barn rett til barnehage etter at foreldrepermisjonen går ut. Foreldre har også mulighet til å ta ut kontantstøtte, og gjør det i utstrakt grad. Faktisk tok foreldrene til 52 prosent av barna mellom 10 måneder og 3 år i Finland ut kontantstøtte i 2009, et relativt stabilt tall over flere år. I 94 prosent av tilfellene er det mor som er hjemme.

I Finland kritiseres ikke kontantstøtten. Det er nok oppsiktsvekkende for oss i Norge. Forklaringen er at den er uhyre populær, også fordi det er en utbredt oppfatning at små barn har det best hjemme. Man skal være bra sidrumpa, ikke-feminist og bibeltro hvis man hevder et slikt standpunkt i norsk politikk. Oppfatningene om dem som mottar kontantstøtte er mange. De er De Andre. Dem som nekter å integrere seg. Cupcakebakere. Late mødre som ikke orker å jobbe. Dem som vil hindre likestilling, eller blir holdt nede av sine menn.

Denne oppfatningen er mest av alt et uttrykk for en rådende ideologisk retorikk over et velferdsgode som forsvinnende få benytter seg av. Holdningen gir ikke rom for at noen ønsker noe annet.

For det er vel verdt å merke seg at den rødgrønne regjeringen ikke fjernet kontantstøtten helt da de hadde mulighet. De innskrenket den, riktignok. Men økte attpåtil støtten for ettåringer.

Over et tiår har kontantstøttemottakere i Norge falt med 54.000. I 2013 var det bare 16.000 som tok imot kontantstøtte for ett eller flere barn. Da kontantstøtten kom var det ikke full barnehagedekning. Det var pur lottogevinst å få barnehageplass. Ettersom barnehagedekningen har økt og maksprisen ble satt under rødgrønt styre, sender de fleste foreldre barna sine i barnehagen. Det er selvsagt veldig bra. For dette er også et uttrykk for lav arbeidsledighet. Den kalkulerte nedgangen i antall søkere til barnehageplasser som regjeringen regnet med i år, feilet. Foreldre vil ha barna sine i barnehagen. De fleste vil jobbe.

Men for foreldre som har sendt ettåringen sin i barnehagen, kanskje uten å kunne gå selv og uten språk til å fortelle hvordan dagen har vært, har nok hørt en liten stemme som lurer på om det er helt rett. En følelse av dårlig samvittighet. Disse følelsene er det ikke lov til å kjenne på, de fører til dårligere pensjonsutbytte for mødre, dårlig språk hos minoritetsbarn, dårlig integrering, lite verdiskapning.

I det ideologiske spillet om den riktige måten å leve sitt familieliv, er det stemmene til noen mødre og fedre som vil noe annet som ikke høres. Ved å fjerne alle alternativer til barnehagen, står vi igjen med bare ett svar. Kanskje er ikke kontantstøtten det alternative vi trenger, men vi trenger alternativer.

Barnehage kan ikke være det eneste riktige svaret for alle umiddelbart ved fylte ett år.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse