Annonse
I den offentlige debatt og i pressen kan man få det inntrykk at Stortinget nå liksom har ryddet opp, og gitt oss betryggende justeringer av regjeringens lovforslag. Det er bare delvis riktig, skriver advokat Brynjar Østgård. (Foto: Nordlys arkiv)

Koronaloven: Grunnloven er med stor sannsynlighet brutt. Det er gjort vold på maktfordelingsprinsippet.

Regjeringen, og dessverre - og overraskende - også Stortinget, «glir unna» selve hovedspørsmålet i saken om den såkalte koronaloven: Hvor går Grunnlovens grense for Stortingets adgang til å delegere lovgivningsmyndighet til regjering og administrasjon?

Regjeringens lovforslag av 18. mars var et makkverk. Heldigvis var det en rekke personer, deriblant endel jurister, som så dette og slo alarm.

Stortinget vedtok 21. mars en revidert utgave av regjeringens «koronalov»-forslag, der altså regjeringen gis omfattende adgang til å gi regler på en rekke samfunnsområder der det normalt er Stortinget som skal gi reglene, og da i lovs form. I henhold til Grunnloven § 76 skal saken behandles i runde nr. 2 etter minst tre dager, og er visstnok berammet til tirsdag førstkommende i Stortinget.

I den offentlige debatt og i pressen kan man få det inntrykk at Stortinget nå liksom har ryddet opp, og gitt oss betryggende justeringer av regjeringens lovforslag. Det er bare delvis riktig. Selv om Stortingets produkt er klart mer betryggende og «spiselig» enn regjeringens forslag, så har Stortinget samtidig i virkeligheten bidratt til å kamuflere at loven – ganske sikkert – vil bryte med Norges statsforfatning.

Regjeringens lovforslag/proposisjon (Prop. 56 L (2019-2020)) av 18. mars var et makkverk. Heldigvis var det en rekke personer, deriblant endel jurister, som så dette og slo alarm. Stortinget hadde 16. mars oppnevnt en særlig komité – tverrpolitisk sammensatt – for å behandle saken og avgi innstilling til Stortinget til lovvedtak. Denne komitéen innhentet uttalelser fra en rekke særlig kvalifiserte jurister innenfor offentlig rett og fra Den norske dommerforening, fra Advokatforeningen og fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).

Lovforslaget fikk temmelig hard medfart av flere av de nevnte eksperter. Dette – sammen med et mer forsvarlig syn i Stortinget enn i departementene og hos regjeringen – førte til flere forbedringer, som gjorde at komitéens innstilling (Innst. 204 L (2019-2020)) og den endelige lovtekst som ble vedtatt i går, ble mer betryggende, som nevnt. Det vil føre for langt å gjennomgå alle disse forbedringer. Men jeg skal peke på den grunnleggende svakhet man finner både i regjeringens forslag og – og det er det overraskende og skuffende – i komitéens innstilling, og derved den svakhet som fortsatt hefter ved det som tirsdag med all sannsynlighet blir lov:

I proposisjonen på side 6 sjette avsnitt sier regjeringen at «forslaget bygger på en avveining av på den ene siden det grunnleggende utgangspunkt om at den lovgivende makt ligger til Stortinget, jf. Grunnloven § 75 bokstav a, og på den andre siden de behovene for raske endringer i regelverket som kan oppstå i en situasjon som den foreliggende». Altså foreløpig ingen nærmere redegjørelse eller analyse fra regjeringen av det avgjørende punkt i saken, nemlig Grunnlovens grense for delegasjon av lovgivningsmyndighet.

Så har proposisjonen et kort avsnitt 4.1 med overskriften «Forholdet til Grunnloven og menneskerettighetene». Her kunne man vente å finne det man ikke fikk ovenfor, men nei. Det regjeringen, ved hjelp av departementets tydeligvis lydige jurister, her klarer å lire av seg er en kortfattet selvfølgelighet om noe helt annet, nemlig at forskrifter som regjeringen gir i medhold av koronaloven «ikke skal kunne fravike Grunnloven» og at legalitetsprinsippet fortsatt gjelder, dvs. at konkrete inngrep overfor private borgere krever et eller annet gyldig grunnlag i lov eller forskrift. Disse to banaliteter – som er noe enhver noenlunde oppegående førsteavdelingsstudent på jusstudiet hadde klart å komme opp med – er altså det regjeringen klarer å servere under den ambisiøse avsnittsoverskriften «Forholdet til Grunnloven».

Selve hovedpoenget, eller hovedproblemet, har man derimot kamuflert lenger fremme i proposisjonen, ved den korte setningen på side 6 sjette avsnitt, som jeg har sitert: Hovedproblemet er at delegasjonen av lovgivermakt fra storting til regjering kan gå for langt i forhold til en av vår statsforfatnings mest grunnleggende søyler: Maktfordelingsprinsippet – delingen av makten mellom det lovgivende makt (Stortinget) og den utøvende makt (Kongen, dvs. i praksis regjeringen), som bl.a. fremkommer i Grl. § 75 bokstav a), om at det er Stortinget som utøver den lovgivende makt. Dette er et kjernepunkt (!) i det demokratiske samfunn, og ikke bare en «technicalitiy» som jurister er opptatt av.

Spørsmålet om delegasjon av lovgivningsmyndighet – som er en klassisk problemstilling i statsforfatningsretten – burde jo vært grundig drøftet i proposisjonen. Denne er imidlertid, som nevnt, et makkverk, og derfor skulle man tro at dette ble rettet opp i Stortinget, men nei, for her kommer den nevnte kamuflering av elendigheten inn:

Stortingskomitéens innstilling – som er det grunnlag Stortinget bygget på under gårsdagens lovvedtak – behandler heller ikke selve hovedproblemet, nemlig den konstitusjonelle grensen for delegasjon av lovgivningsmyndighet. Komitéen (side 10) «legger til grunn at koronaloven anvendes slik at Grunnloven ikke utfordres». Dette – nemlig hvordan loven «anvendes» av regjeringen - er imidlertid noe ganske annet, og temmelig løsere, enn å forholde seg til spørsmålet om Grunnlovens grenser for delegasjon av lovgivningsmyndighet.

Komitéen snakker videre (fortsatt på side 10) om at regjeringens lovforslag «reiser dilemmaer og vanskelige avveininger» og «setter normale lovprosedyrer til side» og «utvider regjeringens makt på bekostning av Stortinget uten at dette er tilstrekkelig rammet inn og begrunnet». Av den grunn finner komitéen det «nødvendig å begrense lovens anvendelse og styrke de rettighetene som Stortinget … har i de tilfeller hvor en slik unntakslov anvendes».

Her sier jo komitéen selv like ut at det er tale om en «unntakslov». Det må jo bety at også komitéen skjønner at her er man i kjernen av et helt sentralt konstitusjonelt spørsmål; men så hører vi ikke et pip mer (!) om den problemstillingen, nemlig om det er i strid med Grunnloven å gi så omfattende delegasjon som loven innebærer, og om hvorvidt dette gjelder selv etter innstrammingene som komitéen foreslår og som Stortinget i går sluttet seg til.

Stortingets innstramminger av regjeringens forslag bidrar derfor til å kamuflere følgende: Grunnloven er med stor sannsynlighet brutt. Det er gjort vold på maktfordelingsprinsippet.

(Jeg tar forbehold for hva som eventuelt har vært sagt i debatten i Stortinget, men det er uansett komitéens innstilling som er det sentrale beslutningsgrunnlag, og selv om noen representanter under debatten eventuelt skulle ha adressert problemstillingen om delegasjonsadgangens grenser, så er jo lovvedtaket det samme.)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse