Annonse
Illustrasjon. Colourbox

Korona'n, klimaet og vi

Måten verdens land forholder seg til klimakrisen er som å se pandemihåndteringen avspilt i sakte film

I koronapandemiens tidlige fase, mens Kina mobiliserte hæren og Europa stengte ned, var det ikke uvanlig å lese innlegg fra miljøaktivister i pressen og sosiale medier der man trakk paralleller til klimakrisen. Noen av disse så koronaviruset som naturens straff til menneskene for århundrer med vanskjøtsel og utplyndring, og hilste den økonomiske oppbremsingen velkommen. Satellittbilder som viste radikal reduksjon av luftforurensing fra kullforbrenning over sentrale Kina og Nord-Italia ble hilst med glede. Andre la vekt på den raske responsen fra myndighetene og etterlyste en tilsvarende reaksjon på klimakrisen.

I dag, et halvt år senere, ser vi lite av slike ytringer. Etterhvert som folk blir lei av restriksjoner og redusert bevegelsesfrihet og ledigheten biter seg fast, blir miljøaktivistenes begeistring stadig mindre salgbar. De fleste koronatiltak aksepteres fortsatt i Norge, men er lite populære. I andre land, der tiltakene rammer bredere og hardere, gir de næring til koronafornekting og populistisk politikerforakt, på samme måte som vi har sett det på klimaområdet. Myndighetene vingler mellom strategier. Skal vi slå ned eller trykke ned? Med unntak av Kina har de aller fleste land valgt det siste, men med sterkt varierende intensitet og suksess.

Både fra politikere og medier blir koronastrategien framstilt som en balansegang mellom sykdom og økonomisk nedgang. Tiltak kommer nesten alltid i direkte konflikt med næringsinteresser og fører til opphissete debatter. Men det stilles nesten aldri spørsmål ved om det faktisk er tilfelle at koronatiltak som sparer liv fører til redusert økonomisk aktivitet. Det overraskende er at tilgjengelige data viser det motsatte, landene med de høyeste koronadødsfallene har den største nedgangen i nasjonalprodukt.

Det er nærliggende å anta at dette skyldes at det er de landene med sterkest økonomi som har vært i stand til å håndtere koronakrisen best. Men det viser seg heller ikke å være tilfellet. De som har lykkes best i å ivareta både helse og økonomi ser ut til å være de landene som har valgt å prioritere helse fra starten og dermed har unngått å havne bakpå.

Hvis vi skal fortsette å trykke smitten ned hver gang den dukker opp, vil vi på lengre sikt måtte nærme oss «en ny normal» i måten vi lever på. Dette er løsningen som enkelte miljøaktivister føler er å slå to fluer i en smekk. De ser redusert forbruk og lavere klimautslipp som en positiv bivirkning av pandemien. Dessverre tyder erfaringene så langt på at en slik normal ikke vil bli akseptert av befolkningen i demokratiske land. Det er ikke usannsynlig at folk gir opp og at vi ender med et helsevesen i sammenbrudd.

Jeg tror ikke vi vil komme så langt, fordi jeg har tillit til at en vaksine vil bringe oss ut av uføret. Vaksiner vil ikke løse alle problemer, men kan hjelpe oss til å leve med dette viruset.  Men ikke alle har tillit til vaksiner og medisinsk vitenskap og teknologi. Det finnes betydelige subkulturer, ikke minst i sosiale medier, der konspirasjonsteorier, religiøs fundamentalisme og misforstått tillit til livsstilsendringer og naturmedisin kan vise seg å bli viktige hindringer for vellykket gjennomføring av et globalt vaksineprogram.

Måten verdens land forholder seg til klimakrisen er  som å se pandemihåndteringen avspilt i sakte film. Selv om alvoret har sunket inn hos de fleste regjeringer, finnes det ledere i store land som fornekter begge kriser, og myndigheter i de fleste land, inkludert Norge, har lenge vegret seg for å ta i bruk virkemidler som kan ramme bransjer med stor politisk og økonomisk makt. Men, i likhet med håndteringen av korona’n, har stadig flere politikere og framsynte næringslivsledere og investorer innsett at god klimapolitikk også kan være god forretning. Land med offensive klima- og miljøstrategier scorer høyere på velferd samtidig som uttaket av naturressurser og klimautslipp går ned.

I likhet med korona’n er hovedproblemet ikke retningen man beveger seg i, men gjennomføringstakten er altfor lav. Og i likhet med korona’n er kriseforståelsen dårlig i mange grupper av befolkningen. De klassiske klimafornekterne er nok på retrett, men det vokser fram nye subkulturer av «vaksinemotstandere» som ikke ønsker å gå inn på en prioritering av virkemidler basert på en balansert avveining av fordeler og ulemper. Effektive og helt nødvendige klimatiltak som utbygging av fornybar energiproduksjon og elektrifisering av industri og transport blir oppfattet som «unaturlige», og skadevirkningene av dem blir blåst helt ut av proporsjoner i skremselspropaganda som ikke står tilbake for de man kan finne på konspiratoriske nettsteder for vaksinemotstandere.

Klimaendringene kan bli den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold og destruksjon av økosystemer mot slutten av dette århundret. Denne økokatastrofen kan bare hindres ved at vi etablerer en ny normal i vår måte å leve på. Men som for korona’n må vi ha hjelp av vitenskap og teknologi. Ideologi og fanatisme er for begge krisene det godes verste fiende.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse