De mer enn hundre millionene Trond Mohn har spandert på klubben de siste vel 10-årene er alle brukt opp. Ikke så rart siden det den «snille» bergenseren egentlig gjør, er å kaste gode penger etter dårlige – om og om igjen, skriver Bernt Arne Bertheusen. Foto: Nordlys arkiv

Kostbare ambisjoner

Det handler om å tilpasse kostnadene til inntektene. Ikke verre enn det. Denne grunnleggende bedrifts­økonomiske loven nekter imidlertid fotballklubbene å innrette seg etter. I stedet forsøker de seg med økonomisk tryllekunst.

Ambisjoner må vi alle ha for ikke å stå på stedet hvil. Kunsten er å finne en god balanse mellom ambisjoner og ressursene vi har tilgjengelige for å kunne realisere dem. Har vi små ambisjoner, men store ressurser utnytter vi ikke potensialet. Er ressursene små og ambisjonene store, risikerer vi å forstrekke oss. Tromsø Idrettslag (TIL) har over langt tid hatt sportslige ambisjoner som langt overgår økonomien som skal til for å kunne realisere disse. Dette gjelder for eksempel ambisjonen om å ta medalje i den norske eliteserien og ambisjonen om å spille mot gode klubber i Europa. Slike ambisjoner krever store penger. Dette er penger som klubben mangler og som den har små muligheter til å skaffe. TIL er imidlertid ikke alene om å være overambisiøs. Den viktigste konkurransen fotballklubbene deltar i handler nettopp om å finansiere alltid skyhøye sportslige ambisjoner.

TIL har vært kreativ opp gjennom årene for å skaffe penger til sine sportslige satsninger. Oppfinnsomheten har imidlertid tatt slutt når det gjelder å etablere en bærekraftig økonomi basert på normal drift. De mer enn hundre millionene Trond Mohn har spandert på klubben de siste vel 10-årene er alle brukt opp. Ikke så rart siden det den «snille» bergenseren egentlig gjør, er å kaste gode penger etter dårlige – om og om igjen. Ferske ligningstall viser at han har god råd til det. Han er det ikke synd på. Da er det verre med mottakeren, TIL. De milde gavene fra vest har nemlig fritatt klubben fra å ta ansvaret for egen økonomi. I stedet for å basere denne på normale driftsinntekter fra publikum, media og sponsorer har klubben over tid blitt avhengig av finansielt dop fra en snill onkel og andre gode venner.

For ti år sida tok klubben det de selv trodde var et varig grep for å få skuta på en stabil økono­misk kurs. En del av klubben ble beholdt som den var, mens elite­satsingen ble organisert i flere aksjeselskaper (AS-er). Målet var selvsagt å skaffe mer penger fra næringslivet. Initielt lyktes man godt fordi det kom inn ca. 50 millioner fra Sparebanken og Troms Kraft. Men millionene ble raskt borte ikke minst takket være en svært ambisiøs Per-Mathias Høgmo. Et annet mål med AS-modellen var å få forretningskompe­tanse inn i klubben. Man trodde at det ville være enkelt for personer med slik kunnskap å styre økonomien til den mellomstore bedriften på Alheim. Men der tok man kraftig feil. I de ti årene som har gått har det vært mange toppfolk fra næringslivet innom styre og stell. Når vi ser på det miserable økonomiske resultatet klubben la fram onsdag kveld, kan vi slå fast at erfaring fra og suksess i næringslivet kanskje ikke er så relevant for en fotballklubb. De opprinnelige eierne av aksjeselskapene har kastet kortene, og den framtidige måten å organisere klubben på ligger nå på ny i støpe­skjeen.

Norges Fotballforbund (NFF) har innsett at de sportslig beste og største klubbene her i landet ikke makter å styre økonomiene sine selv. De har derfor innført et finansielt oppfølgingssystem (FOS) som skal holde dem i ørene. Systemet er imidlertid ganske ubrukelig. Årsaken er at betyd­ningen av god drift blir vektlagt i for liten grad. Milde gaver utenfra skårer derimot høyt i systemet. Hvor elendig FOS fungerer, har vi nettopp fått demonstrert her i Tromsø. TIL sin økonomi har ei stund vært i såkalt rød FOS-sone. Dette betyr at den er bekymringsfullt dårlig. Denne klassifiser­ingen ble imidlertid brått endret til grønt, som betyr svært bra, i forbindelse med at klubben nettopp fikk overført alle aksjene fra Sparebanken og Troms Kraft gratis. Men ingen penger var involvert i transaksjonen. Da nytilsatt daglig leder Kristian Høydal hadde fått et friskt innblikk i regnskapet, så han at driften og den likvide situasjonen var så alvorlig for klubben at alle kontrakts­forhandlinger med nye spillere umiddelbart ble satt på vent. Høydal fant det altså nødvendig å trekke i den økonomiske nødbremsa i stedet for å gi full gass som FOS-systemet anbefalte. Han skal ha all ære for det!

Økonomien til fotballklubber fungerer i prinsippet som i alle andre kommersielle bedrifter. Det handler om å tilpasse kostnadene til inntektene. Ikke verre enn det. Denne grunnleggende bedrifts­økonomiske loven nekter imidlertid fotballklubbene å innrette seg etter. I stedet forsøker de seg med økonomisk tryllekunst. På magisk vis tryller de fram gaver fra «rike onkler» og «gode venner», de finner opp finurlige selskaps­strukturer og de får eget forbund med på magien. Det forestående tomte­salget på Alfheim er en ny sketsj i denne sjangeren, nå iscenesatt med kommunen. Plusser vi på med noen spillersalg i vinter vil klubben også denne gangen komme seg gjennom de økonomiske stormkastene. Men egentlig lurer den bare seg selv med all triksingen som foregår utenfor banen fordi målsettingen står der klippefast. Og det er å innfri grenseløse ambisjoner til glede for seg selv, supporterne, media og andre som har investert konkurranseinstinktet sitt i klubbens sportslige prestasjoner.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse