Annonse
Disse fire ytringer viser at fenomenet omstilling er problematisk på bred front, skriver Knut Skog om de fire innleggene i Nordnorsk debatt 1. februar.

Kostelig om omstilling

Debattsidene i Nordlys 1. februar 2018 er kostelig lesning. Fire kjente debattanter tar opp utfordrende problemer som har et underliggende felles fundament. (De fire for unnskylde at jeg dropper tituleringer).

Det bakteppe som preger all utvikling i vår tid har en teknologis side og en sosial og menneskelig side. Begge disse skaper usikkerhet.

 

Kristoffer Rypdal bekymrer seg over motviljen til å tenke globalt og nytt for å redde kloden ved og dele vår rene elkraft med resten av Europa. Han utfordrer vår vilje til den omstilling som er påkrevet i henhold til hans systemvitenskaplige forståelse. At det kan koste oss dyr strøm må vi tåle.

Odd Handegård har i lang tid gitt oss innblikk i kraftleverandørenes oppfinnsomhet hva angår å få mere ut av sine kunder som er totalt avhengt av EL-kraft. Med «smarte» målere og en ny prising av el-kraft der prisen er høyes når den samlede etterspørsel er størst, skal en påvirke hjemmets aktiviteter slik at dusjing, oppvask og oppvarming skjer når belastningen på nettet er lavest. Den innsparing som derved skjer skal komme så vel brukeren som leverandøren til gode (det man kaller en vinn, vinn løsning). Leverandøren vinning er da at han selger forbrukerens innsparing til utlandet. Dersom de «smarte» målerne kunne fortelle når prisene var mest gunstige vil forbrukerne omstille seg i kor og systemet kollapse.  Tro meg, omstilling med tilbakekopling er en risikabel prosess.   

Ivar Bjørklund er dypt bekymret for fremtiden til sin tidligere arbeidsplass Tromsø Museum. Det har han god grunn til å være. I og for seg gjelder det også hans arbeidsplass Universitetet i Tromsø, hvor også jeg som informatiker var ansatt i 17 år. Hans bekymring er felles for alle institusjoner hvis virksomhet knyttes til institusjoner som krever at deres publikum og kunder (inklusiv studenter) skal komme til en «campus» for der å kunne ta imot hva de har å tilby. At slike institusjoner i dag står overfor en vesentlig omstilling er innlysende når en ser i hvilken grad deres produkter kan formidles over nettet.

Det siste omstillingsarena som Nordlys gir oss er Bernt-Aksel Jensens «ild og vann» analogi som angår regionalreformen for Troms og Finnmark. Dette krever en form for omstilling som åpenbart fylkespolitikerne ikke har kapasitet til å gjennomskue og tilpasse seg. At de ikke evner å se utover dagens løsninger er grundig dokumentert i media. Politikerne synes forblindet av redsel for endringer av så vel byråkratisk, forvaltningsmessig som politisk natur. De har rett og slett omstillingsskrekk.

Disse fire ytringer viser at fenomenet omstilling er problematisk på bred front. Det bakteppe som preger all utvikling i vår tid har en teknologis side og en sosial og menneskelig side. Begge disse skaper usikkerhet. Som en teknologiens budbringer har jeg innsett at der er utviklingslinjer som ikke lar seg stoppe, men som i beste fall kan forsinkes.  En slik forsinkelse har ofte den effekt at man blir tilbakestående. Der omstilling presser på kan det være nødvendig å trå varsomt.

Det som imidlertid ikke er til å unngå er den digitale omstilling i alle deler av det moderne samfunn. For industrien, nærings- og handelsvirksomhet er det et spørsmål om å overleve.  I den offentlige sektor presser digitale tjenester frem nye forvaltningsrutiner samt nye politiske og administrative arbeidsmønstre.  Alt dette krever skolering, motivering, mottagelighet og tilpasning samt å dempe frykten og usikkerhet for det nye. Nettet og dets betydning for samhandling i alle deler av vårt vidstrakte land, samt store deler av verden rundt oss, er et ugjendrivelig og ustoppelig fenomen som krever en vilje til omstilling.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse