Annonse

Kranglemyten om Nord-Norge

Krangling i Nord-Norge er en myte, de største kranglefantene er redaktører og kommentatorer i nord, hevder stortingsrepresentant Martin Henriksen.

Historien om at vi konstant ligger i krig med hverandre, blir så ofte gjenfortalt at den er i ferd med å bli en altoverskyggende myte

Kranglestempelet er ufortjent. Vi bør heller oppdatere fortellinga vår om Nord-Norge.

“I løpet av de siste årene er den nordnorske landsdelen blitt mer fragmentert og motsetningene har økt. Vi svarer på dette med å hakke på hverandre”, sier Skjalg Fjellheim, Nordlys sin gode kommentator, til NRK 15.januar.

Historien om at vi konstant ligger i krig med hverandre, blir så ofte gjenfortalt at den er i ferd med å bli en altoverskyggende myte. I Nord-Norge anno 2016 må dette synet bli utfordra og nyansert.

Dette er først og fremst en ekstremt innadvendt debatt, i en tid der næringene våre - som sjømat - først og fremst er internasjonale. Universitetene kan vokse videre ved å ta nasjonale oppgaver og større gehør ute i verden, ikke håpe på et par stipendiater mer enn den andre. Vi trenger å bygge ny kraft gjennom oppdaterte - og riktige - fortellinger om nord.

Vi må også reflektere over hva vi velger å fortelle og bekrefte om oss selv, ovenfor folk utenfor landsdelen. Ja, vi diskuterer ofte. Noen ganger krangler vi. Og fylkesgrensen burde vært strøket fra kartet. Men vi nordlendinger er bedre enn vårt rykte.

For det første: Det var åpenbart ikke bedre før. Det er ikke mer enn 15 år siden de fleste pilene pekte nedover. Samarbeidsarenaene var få. De gangene vi debatterte oss selv var det sjelden med positivt fortegn. Det nordnorske egoet trengte en boost.

Siden har det skjedd en total omveltning. Stort sett er vi nå opptatt av å snakke frem det gode i nord, faktisk i en slik grad at noen mener selvskryten har tatt overhånd. Det har selvsagt ikke vært mulig uten samarbeid.

I dag samhandles og samsnakkes det mer og bedre enn før. I løpet av få år har syv nordnorske høgskoler og universitet blitt til to. Samarbeidet innad i og mellom disse er styrka. Fylkestoppene snakker sammen, kanskje bedre enn noensinne, etter opprettelsen av Nordnorsk Råd. Det er et forum som kan få stor betydning.

De tre nordnorske fylkene reiser nå til Oslo med felles samferdselsstrategi. Heller enn å konkurrere om veimidlene, gjør man felles sak. Og husk at opprustinga av E6 kom fordi de nordnorske fylkene også gjorde felles sak noen år tilbake, og sto på krava ovenfor sentrale beslutningstakere. Samarbeid ga resultater.

Motsetningene mellom Bodø og Tromsø trekkes ofte frem. De finnes absolutt, og det kan av og til være frustrerende å høre tonen enkelte bruker for å beskrive den andre. Men jeg er mer optimistisk enn Fjellheim og andre. Vi har blitt mye flinkere til å anerkjenne hverandres verdi. Jeg tror de fleste har sett at oppbygginga av kunnskapsmiljøene i Tromsø har vært positiv for landsdelen, og at det ikke kunne skjedd med samme styrke andre steder. Vi innser styrken i Nordlands næringsliv og hvor viktig det er for oss alle at Bodø er framoverlent.

De største kranglefantene sitter vel ærlig talt i redaktørstolene, særlig de med utsikt til Ishavskatedralen eller Kulturhuset Stormen. Jeg er usikker på hvor konstruktivt snøballkastinga mellom de to største avisene er for samarbeidsviljen i nord, uansett hvor underholdende det er å være tilskuer.

For de med tilholdssted mellom og utenfor Tromsø og Bodø, enten det er i Harstad, Mo, Svolvær eller Hammerfest, oppleves det tidvis smått absurd å se missilene fly mellom indignerte kommentatorer og redaktører som ikke kan fatte at den andre ikke har forstått egen storhet. På hver sin kant er de selv overbeviste om hvor landsdelens kraftsentrum ligger.

Sannheten er dette: vi har mange kraftsentra. Batterier av kompetanse og verdiskaping, spredt langs kysten vår. Noen større enn andre, ja selvsagt. Men løsninga finnes ikke kun ett sted. Ikke fienden heller.

Den virkelige konkurrenten til Tromsø er ikke Bodø, men Bergen, Berlin og Boston. Bodø skal først og fremst måle krefter - på vegne av landsdelen - med andre byer, regioner og næringsmiljøer.

Vi i nord har felles interesser. Det krever felles løsninger, også for å få gjennomslag. Vi er 9 prosent av befolkninga. De neste 15 årene kan Oslo vokse med over 140 000 innbyggere. Vestlandet krever stor oppmerksomhet fra nasjonale politikere etterhvert som problemene i oljebransjen fortsetter å sende folk ut i arbeidsledighet. Sentrale beslutningstakere må det neste tiåret håndtere store, komplekse utfordringer; migrasjon, integrering, eldrebølge, delingsøkonomi, klima, omstilling.

I denne situasjonen gjelder det mer enn tidligere å jobbe sammen for å få landsdelens egne saker på dagsorden. Vi trenger ikke være enige om hvor hver eneste arbeidsplass eller hovedkontor skal lokaliseres. Og vi tåler faktisk diskutere og være uenige. En god krangel kan være sunt.

Men vi bør skape enighet om hvilke utfordringer som skal stå øverst på det nordnorske sakskartet. Det holder ikke bare å rope, man må rope i kor. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse