Det er opprørende å lese den åpenbare forakten som kommer fram i disse to innleggene. Og det er vondt å se hvor nedlatende man kan tillate seg å opptre overfor mennesker som tenker annerledes enn flertallet, skriver Trygve Paulsen.

Det er vondt å se hvor nedlatende man kan tillate seg å opptre overfor mennesker som tenker annerledes enn flertallet

For Krf gjelder dette partiets sjel og eksistensberettigelse. Flere burde få øynene opp for et parti som gir stemme til de som ingen stemme har.

I to lengre artikler i Nordlys (19. og 20. november) går to av avisas kommentatorer, Marit Rein (MR) og Vigdis Bendiksen (VB), i strupen på de sonderingene som nå pågår for å bringe Krf inn i en sentrum-høyre regjering. Og det er kraftig kost de serverer leserne:

1) «partimyggen Krf», et «nesten ikke levedyktig politisk parti» er bare ute etter makt til å «fortsette å la være å bry seg om barn og familier» og til å «fordømme mødre og fedre» (MR).

2) «det er ufølsomt, ufaglig og unyansert» å bare fokusere på abortlovens §2c, og det er «trangsynt» siden det bare gjelder et «2,25 % problem» (MR)

3) «de som ønsker å endre abortloven … har funnet seg en annen vei inn i saken, sorterings-samfunnet … og har også funnet en gruppe de kan skyve foran seg, personer med Downs syndrom … 90 % av fostrene med Downs syndrom blir abortert … Og hva så, om noen velger abort, hvem har rett til å dømme?» (VB)

Det er opprørende å lese den åpenbare forakten som kommer fram i disse to innleggene. Og det er vondt å se hvor nedlatende man kan tillate seg å opptre overfor mennesker som tenker annerledes enn flertallet.

1) Krf er riktignok ikke noe stort parti, men fikk ved siste stortingsvalg stemmer omtrent som folketallet i Tromsø og Bodø til sammen. Det er jo langt mindre enn det burde ha vært, men å erklære partiet «ikke levedyktig» er vel å ta litt i. Alle som fulgte Nrk2’s sendinger i høst fikk se et svært så oppegående parti med mange dyktige politikere. Selv lot jeg meg imponere av flere personer jeg visste svært lite om fra før, spesielt nåværende og forrige leder av KrfU, Martine Tønnesen og Ida Lindtveit Røse.
Å være ute etter makt ligger i alle politiske partiers natur. Men å hevde at Krf er ute etter å bruke sin makt til å la være å bry seg om barn og familier er såpass useriøst at jeg tror nesten alle som følger litt med i arbeidet med nasjonalbudsjettene hever øyebrynene.

2) Når det gjelder bakgrunnen for Krf’s abortkamp finner man den bl.a. i Salme 139,16: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet». Disse og andre ord i Bibelen danner grunnlaget for den kampen mot abort som Krf har stått for i over 40 år. Kampen for fosterets menneskeverd har vært en av Krf’s fanesaker lenge og kan ikke overraske noen.

Siden 1978 har det vært selvbestemt abort inntil utgangen av 12. svangerskapsuke. Abort etter den tid er ikke selvbestemt, men skal behandles i en nemnd. Fire av de fem kriteriene som nevnes for sen-aborter (inntil utgangen av 18. svangerskapsuke) gjelder kvinnens psykiske, fysiske og sosiale situasjon.

Paragraf 2c handler derimot om barnets egenskaper, sitat: «dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom». Vi har altså en egen paragraf som gir adgang til abort bare på bakgrunn av egenskaper hos barnet. Kritikerne av §2c har stilt seg uforstående til at både fostre med Downs syndrom, Turners syndrom og ryggmargsbrokk har kommet inn under betegnelsen «alvorlig sykdom» og har blitt abortert. Maria Aanje i organisasjonen Menneskeverd skriver i en artikkel 7. november: «Statlig legitimering av egenskaper ved barnet som selvstendig abortgrunn gir uønskede signaler til de menneskene som lever med disse diagnosene i dag. Mestrer vi å sette sammen en lov som ikke graderer fostre med diagnoser og egenskaper, vil man rent praktisk også bidra til å påvirke folks holdninger overfor disse diagnosene … Lover former holdninger.»

Nesten 13000 fostre blir fjernet hvert år, og selv om antallet som blir abortert etter §2c bare gjelder ca. 2,25 % av det totale antallet, er hvert eneste menneskeliv like mye verd. Det er både følsomt og vidsynt å kjempe for de svakeste av oss, både de fødte og de ufødte, de av våre små søsken som kanskje har litt «mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med».

3) VB mer enn antyder at Krf nærmest har funnet opp en bakvei inn til forhandlinger om abortloven og bare skyver folk med Downs syndrom foran seg. Dette er en stygg omskriving av den politikken Krf alltid har stått for. Det er jo ikke første gang partiet har kommet med forslag til rettsvern for det ufødte liv og endring av §2c. I dag er også kampen mot tvilling-aborter en viktig kampsak for partiet, og der har vi heldigvis Senterpartiet med oss.

Deler av kvinnebevegelsen er tydeligvis like fundamentalistiske i tankegangen som en del religiøse mennesker de ikke liker å bli sammenlignet med. Hver eneste detalj i abortloven er hugd i stein og kan ikke endres. Min kropp, mitt liv, mitt valg! er slagordene som brukes, og om «Tommelise» aldri så mye roper tilbake: Min kropp, mitt liv! så har hun intet valg. Det er jo uansett ingen som ser henne eller hører det tause skriket.

Det som nok har overrasket mange er vel at det plutselig åpnet seg et vindu til å gjøre noe med et av de verste utslagene av abortloven, sortering etter menneskelige anlegg. Mens man heller burde se på de faglige begrunnelsene og nyansene i saken og dermed kjempe sammen med Krf, velger man heller å marsjere i gatene og lage så mye støy at en fornuftig debatt blir nesten umulig å få til.

Det var både gledelig og overraskende at statsministeren bekreftet at Høyre var villig til å forhandle om dette – og enda mer oppsiktsvekkende at hun fikk stortingsgruppa med seg. Helseministeren har siden antydet at §2c kunne endres til «dersom fosteret ikke er levedyktig». Det er intet dumt forslag og vil fjerne den opplagte muligheten til diskriminering som dagens lovtekst inneholder.

Det finnes fremdeles et lite parti i Norge som likevel er såpass stort at det kan ha en reell innflytelse på noen viktige livsområder, områder som nesten ingen lenger bryr seg om. MR harselerer med at Krf er så lite (4,2 %), men da burde jo logikken være at man i alle fall var berettiget til å få innflytelse på små problemer som §2c, bare et «2,25 % problem». For Krf gjelder dette partiets sjel og eksistensberettigelse. Flere burde få øynene opp for et parti som gir stemme til de som ingen stemme har. Vår tid er nå, og det er for sent å gripe muligheten når toget har forlatt stasjonen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse