Annonse
KRIGSMINNER: Sovjetiske soldater møter norsk sivilbefolkning under frigjøringen av Kirkenes i oktober 1944. Mange nordmenn hadde i lang tid skjult seg i gruvegangene i Bjørnevatn.

Minner kan også misbrukes

I Finnmark blir minnehistorien om 2. verdenskrig i økende omfang misbrukt til politiske formål.

Som kjent ble befolkningen i Finnmark påført store lidelser under 2. verdenskrig, i mange tilfeller mer enn i andre deler av landet.

Tre kvart århundre senere blir krigen brukt som den helt sentrale dreieboken i motstanden mot Stortingets vedtak mot å slå sammen de to nordligste fylkene.

På plattformene til “For Finnmark”, organisasjonen som leder an, overlates lite til fantasien. Koblingen mellom krigshandlingene i Finnmark og dagens politiske situasjon, er direkte og omfattende. Referansene til krigen er mange, både gjennom tekst og bilder, ofte ledsaget av påstander i kommentarfeltene med en rett linje fra Nazi-Tysklands okkupasjon til dagens regionreform.

Slik kan minnehistorie både aktiveres, og misbrukes til politiske formål, slik historiker Einar Niemi nylig pekte på under et arrangementHL-senteret i Oslo, i forbindelse med markeringen av at det var 75 år siden Øst-Finnmark ble frigjort fra tysk okkupasjon.

Et eksempel på dette fikk vi da frontfiguren Arne Pedersen – tidligere fylkesordfører i Finnmark - gjestet mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø sist helg. Der ble Pedersen spurt av moderator Stein Sneve (kommentator i Avisa Nordland), om han syntes en “sammenlikning mellom regionreformen og nedbrenningen under krigen, kan innebære en trivialisering av krigens redsler.”

Til dette svarte Arne Pedersen at man  må  “huske at det ennå lever folk som opplevde for eksempel at norske soldater kom til Kirkenes og klippet håret av jenter. Den ydmykelsen som lå i det, den er der, den har skapt vår historie og vår identitet, knyttet til overgrepene som skjedde under krigen”.

Videre mente Pedersen at Finnmark har en historie som danner grunnlag for den eitrende forbannelsen vi ser i dag, og at det er i denne konteksten man må se debatten om reformen.

Det som refereres fra Pedersens side er typisk for dagens bruk av minnehistorien, der “For Finnmark” framstår som det Niemi definerer som minneagenter. De opererer med stor smitteeffekt, og stadig færre gjør noe forsøk på å korrigere fortellingen som dominerer i sosiale medier.

Metoden ser ut til å være å velge ut et snitt av historien, i dette tilfellet krigen, brenningen og evakueringen, og deretter gjengi det på en måte som vekker den sterkeste moralske gjenkjennelsen. Det som presenteres behøver ikke være forankret i fakta, det avgjørende er at det passer inn i det pågående narrativet om Finnmark som offer, til enhver tid utsatt for overgrep fra sentralmakten, Oslo og “søringer”.

Hårklippingen, som Arne Pedersen viser til, fant sted. Men historiske undersøkelser indikerer at den var begrenset og episodisk. At det i det hele tatt skjedde, var selvsagt ille nok for de som ble rammet. Men det var slett ikke bare norske soldater (les: «søringer») som stod for det, men også sivile og lokale norske menn fra Sør-Varanger.

Bergkompaniet, den norske militærmisjonen og de norske polititroppene gjorde for øvrig, under vanskelige forhold, en heltemodig innsats i Finnmark i 1944-45. I tillegg til de militære operasjonene og oppklaringene vestover i fylket under den tyske tilbaketrekningen, gjorde de norske soldatene en stor innsats for å yte bistand til de som hadde rømt til fjells, de som ikke hadde latt seg evakuere.

En nærliggende tolkning av Arne Pedersens utsagn på Svarte Natta, er imidlertid at soldatenes opphold i Finnmark og hårklippingen, er et typisk eksempel på historiske overgrep mot finnmarkingene, begått av utenforstående. Underforstått; finnmarkinger kan ikke stole på noen utenfra, ikke under krigen, og heller ikke i idag.

Det er altså ifølge Pedersen hårklippingen i 1944 som har skapt Finnmarks historie og intet mindre enn finnmarkingenes identitet. Det er et sterkt budskap, som mange later til å akseptere. Hvordan har det kunnet skje nesten uten motstand ? En forklaring er at ytringsrommet i Finnmark fremstår som smalere og smalere, med sterkere og sterkere ordbruk.

Finnmarks-redaktøren Arne Reginiussen er en av få som har protestert, med voldsom utskjelling som resultat, og anklager om svik og forræderi. De som ser dette, lar seg naturligvis ikke friste til å tre inn i vepsebolet. For de som ikke er vant med offentlighet, er det forbundet med stort ubehag, og en pris mange ikke synes det er verdt å betale.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse