Annonse
Norske soldater med feltkanon på Narvikfronten.

Krigen om minnet om krigen

I Nord-Norge idag er det mange som mener at regionens krigshistorie har blitt fortiet av det offentlige Norge. Pågående forskning viser at denne fortolkningen er et ganske nytt fenomen og at den er et resultat av en konkurranse mellom ulike aktører.

Avstanden mellom den nordnorske og den nasjonale fortellingen om andre verdenskrig er idag veldig stor.

Til jul i år er det ett år siden Forsvarsdepartementets historikerprosjekt konkluderte med at det på tross av mange år med forskning ikke skulle deles ut flere medaljer for innsats under andre verdenskrig. Ingen ble funnet verdige en eneste medalje. Kritikken mot historikerprosjektet nordfra avdekket en fundamentalt annen tolkning av krigsbegivenhetene enn den Forsvarsdepartementet stod for. Hvem er det som bestemmer hva vi skal huske fra krigsårene?

Det er mange i Nord-Norge som mener at regionens krigshistorie ikke har blitt fortalt på riktig måte. De nasjonale fortellingene har konsentrert seg om Gunnar Sønsteby og gutta på skauen. Dermed har den offisielle historien skyggelagt og glemt felttoget ved Narvik og tvangsevakueringa av Nord-Troms og Finnmark – det er i alle fall slik den nordnorske holdningen ser ut til å være idag. Og selv om denne fortolkningen på ingen måte er ny, er det likevel viktig å understreke at det ikke alltid har vært sånn.

Minnets livsløp

I min pågående forskning om hvordan det nordnorske samfunnet har fortalt historien om felttoget ved Narvik og tvangsevakueringen av Finnmark er det tydelig at det har skjedd noe med historien om disse begivenhetene. Det har vært en konkurranse om å definere hva vi skal minnes fra krigsårene.

I de første tiårene etter krigen passet nemlig både felttoget og tvangsevakueringa inn den nasjonale fortellingen om krigen i Norge. I litteraturen og arkivmateriale fra denne perioden er det ingenting som peker mot at noe var viktigere enn noe annet. Fordi alle hadde vært berørt av krigen skulle man ikke legge så mye vekt på enkelte soldaters innsats eller regioners påkjenninger. Joda, det var noen begivenheter som hele Norge skulle samle seg bak, men det var Forsvaret og Utenriksdepartementet som stod sterkest i forvaltningen av minnet om det som hadde skjedd Nord-Norge. De inviterte store delagasjoner fra Sovjetunionen og de allierte når det ble arrangert minneseremonier i Finnmark og Narvik. Selvsagt var det andre stemmer i fortellingen, men det har hittil ikke vært mulig å dokumentere at det nordnorske samfunnet var misfornøyde med måten historien ble fortalt på.

Fortellingen slår sprekker

Det var først 40 år etter krigen at det gradvis oppstod en følelse i den nordnorske befolkningen om at regionens krigshistorie var verdig noe mer enn den til da hadde vært. Lokale og regionale aktører begynte å utfordre myndighetenes versjon av fortellingen. Fra å handle om frigjøring og militære prestasjoner dreide fokuset mot de menneskelige skjebnene. Hvorfor nordnorske aktører som blant andre Kjell Fjørtoft og Knut Erik Jensen begynte å formidle en annen fortelling enn den offisielle historien er vanskelig å slå fast. Det kan tenkes at de som ikke selv hadde opplevd krigen oppdaget store kunnskapshull i sin forståelse av hva deres foreldre hadde vært gjennom. Kunnskapshullet fylte de selv ved å skrive om mennesker som hadde stått dem nært. Resultatet var beretninger som mange andre i Nord-Norge kunne relatere seg til. Selv om det hadde vært skrevet mye om krigen i Nord-Norge var det først fra slutten av 1970-tallet at det ble pakket inn som glemte begivenheter.

De glemte fortellingene

Spirene til forestillingen om at de nordnorske krigsbegivenhetene var glemt av det offisielle Norge hadde allerede begynt å gro da det smalt for alvor i 1988. Eitinger-utvalget konkluderte samme år med at ingen soldater fra felttoget ved Narvik kunne anses å ha vært utsatt for tilstrekkelig harde belastninger til at man kunne forvente psykiske senskader. Å ha tjenestegjort i felttoget var dermed ikke nok til å fortjene pensjon. Kritikken nordfra lot ikke vente på seg. Det nordnorske felttoget som var en kontinuerlig fremrykning over to måneder i ulendt fjellandskap ble kontrastert mot det i sør som var vesentlig kortere og alltid på defensiven. At dette ikke kom de nordnorske soldatene til gode ble tolket som et forsøk på å nedprioritere den nordnorske krigshistorien, og økte populariteten til den allerede etablerte forestillingen om at den var glemt.

Krigen om definisjonsmakt

Da Forsvarsdepartementet i 2011 startet arbeidet med å undersøke om enkelte gruppers innsats under krigen hadde blitt glemt i tildelingen av krigsdekorasjoner var både veteranene fra Narvik, partisanene i Finnmark og mange sivile under tvangsevakueringa åpenbare kandidater sett med nordnorske øyne. Prosjektet var en anledning til å rette opp i gammel urett. Skuffelsen var derfor stor da Forsvarsdepartementet befestet den eksisterende tesen om at alle allerede hadde fått den anerkjennelsen de fortjente. Forestillingen om at regionens krigshistorie bevisst var lagt på mørkeloftet ble akselerert.

Avstanden mellom den nordnorske og den nasjonale fortellingen om andre verdenskrig er idag veldig stor. Hvordan en eventuell forsoning mellom dem kan foregå er et åpent, men svært vanskelig spørsmål å besvare. De står i sterk kontrast og i stor konkurranse mot hverandre. Likevel kan det være nyttig å påpeke at det ikke er noen iboende egenskaper i begivenhetene som gjør at de oppleves å ha havnet i skyggen. Det er vi selv som bestemmer hvordan vi skal minnes det som skjedde under andre verdenskrig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse