Annonse
KRIGENS DAGER: Bildet viser regjeringen under møte i Utenriksdepartementets møtesal i London under andre verdenskrig. Statsminister Johan Nygaardsvold ved enden av bordet.

Krigens aktører og fordeling av skyld

Det er kanskje på tide å legge til side noen myter som bør være utgått på dato, skriver historiker Fredrik Fagertun.

Jeg undrer meg over at denne svært unyanserte kritikken av Nygaardsvold-regjeringen fortsatt til stadighet dukker opp i avisdebatter.

Mange har i de siste ukene bidratt i nok en avisdebatt om det tyske angrepet på Norge i 1940. De fleste innleggene går løs på Vidar Eng som i dag er en av de norske historikere som har arbeidet mest med det tyske angrepet og det påfølgende felttoget i sør og nord. Han blir beskyldt for å være Nygaardsvold-apologet, og det er i disse kritikernes øyne ikke positivt. 

Vidar Eng er fullt i stand å svare for seg selv og det har han da også nylig gjort i avisen. Det er derfor ikke nødvendig å dvele mye mer med det politiske landskapet i årene før krigsutbruddet. Etter at Nygaardsvold-regjeringen ble dannet i 1935 var det heller opprustning, mer enn «det brukne gevær», som preget forsvarspolitikken. En annen sak er om det norske militærapparatet var i stand til å utnytte de ekstra millionene som ble bevilget til forsvaret i siste halvdel av 1930-tallet. 

Ubrukelige våpenlagre

Et særlig eksempel på hva Nygaardsvold-regjeringen aldeles uforskyldt får ansvaret for, leser vi hos Bjørnhaug (25. april) som gir denne regjeringen ansvaret for at noen militære våpenlager i 1940 ikke var komplette, men manglet bl.a. sluttstykker. Bakgrunnen for dette var at borgerlige regjeringer, og de militære stabene, fra tidlig på 20-tallet etablerte en indre mobiliseringsordning, spesielt rettet mot Arbeiderpartiet og den politiske venstresiden! Det var rester av denne revolusjonsberedskapen som resulterte i noen ubrukelige våpenlagre i 1940. Ansvaret for dette lå hos de militære distriktskommandoene. Det blir uhyre spesielt å gi Nygaardsvold-regjeringen skylden for konsekvensene av en ordning som var opprettet av borgerskap og militærapparat for å ramme det partiet som på slutten av 30-tallet satt med regjeringsmakten. 

Imidlertid, grunnen til at jeg skriver dette innlegget er mest at jeg undrer meg over at denne svært unyanserte kritikken av Nygaardsvold-regjeringen fortsatt til stadighet dukker opp i avisdebatter. 

Beskyldningene mot DNA-regjeringen startet i det norske offiserskorpset allerede krigssommeren 1940. Mange offiserer trengte noen å legge skylden på etter en heller mislykket militær krigsinnsats under felttoget, spesielt i Sør-Norge. Etter krigen, særlig i kald krig-perioden, var dette en yndet argumentasjon fra den borgerlige høyresiden i retoriske forsøk på å ramme spesielt Arbeiderpartiet politisk. Siden 1980-tallet er det imidlertid kommet en rekke faghistoriske framstillinger (nevnt av Vidar Eng 26. april) som gir et langt mer nyansert bilde av ansvarsforholdene rundt både varselsproblematikken, selve felttoget og kapitulasjonen. Det undrer meg derfor at vi ikke er kommet litt videre i denne debatten – ut over beskyldninger om brukne gevær og at alt som gikk galt i 1940 var Nygaardsvold-regjeringens skyld.
Som også Vidar Eng peker på, var det mange som var forvirret, fortvilet og redd i disse aprildagene, også i Nygaardsvold-regjeringen. Dette var den mest intense og dramatiske situasjonen som norske styresmakter hadde opplevd i moderne tid. Men det var denne samme regjeringen som tok avgjørende beslutninger og som sa nei til de tyske krav. Samtidig er det også grunn til å nevne at allerede fra 9. april var Nygaardsvold-regjeringen en samlingsregjering, forsterket med tre konsultative statsråder fra de tre opposisjonspartiene. I denne regjeringen, nå bestående av fire partier, satt det tvilere og nølere, men også folk som tenkte klart og holdt hodet kaldt.

Utbredt frykt

«Skremte høns» er Nygaardsvold-regjeringen blitt karakterisert som i denne debatten. Kanskje var det noen «skremte høns» i Nygaardsvold-regjeringen også, men de var i godt selskap. Forvirring, frykt og ubesluttsomhet finner vi i så godt som alle offentlige etater. Vi finner mange offiserer som ikke viste utpreget kamplyst og offervilje, vi finner fylkesmenn og kommunale tjenestemenn som var passive og avventende, og vi finner politimestre og lensmenn som ikke opptrådte slik en skulle forvente i en krisesituasjon. 

I seinere års historieforskning er fokus også blitt rettet mot de kreftene i de okkuperte områdene som ville samarbeide med tyskerne, på tross av at regjeringen var både skeptisk og til dels avvisende. Ennå mens kampene pågikk ble Administrasjonsrådet opprettet i Oslo, i den hensikt å samarbeide med okkupasjonsmakten. Etter at Sør-Norge kapitulerte var kommunale styresmakter både i Oslo og Trondheim involvert i å skaffe norsk arbeidskraft til å ruste opp Fornebu og Værnes, flyplasser som ble benyttet av tyske fly i kampene mot norske og allierte styrker under felttogene i Nord-Norge.

Her finnes med andre ord mange kandidater når det gjelder å finne fram til personer, etater og institusjoner som gjorde kritikkverdige ting i disse første krigsmånedene. Nygaardsvold-regjeringen gjorde sine tabber, men skal vi studere denne perioden i norsk historie bør vi i dag nyttiggjøre oss den historiefaglige kunnskapen vi har ervervet oss i de 75 år som er gått etter angrepet på Norge. Og da er det kanskje på tide å legge til side noen myter som bør være utgått på dato.
1940:Bildet viser Regjeringen under møte i Utenriksdepartementets møtesal. Statsminister Johan Nygaardsvold ved bordenden. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse