Arvid Petterson (f. 1940) er historiker og har bl.a. utgitt boka "Fortiet fortid - Tragedien Norge aldri forsto" (2008). Foto: Siivet

Derfor holder ikke begrunnelsen for å si nei til nye krigsmedaljer

Den historiefaglige bakgrunnen militærhistorikerne har for sitt forslag om å si nei til krigsmedaljer, er ikke god nok.

I en spesiell henvendelse til FD i januar, har jeg derfor lagt fram kildebakgrunn og bedt om at de drepte på Hopseidet må bli tildelt Krigsmedaljen post mortem.

Den 8. februar skal en ny bok presenteres i Tromsø. Den handler om krigsdekorering. Men den skal også forklare ”folk flest” at krigen i den nordlige delen av vårt land ikke er ”fortiet”.

Bakgrunnen

I TV-programmet ”Finnmark mellom øst og vest” i 1986, sa kong Olav om tvangsevakueringen og brenningen av Nord-Troms og Finnmark: - Det er sikkert den største katastrofen som har hendt oss.

Kong Harald sa ved minnesmerket over partisanene, i Kiberg i 1992: - Det kan være smertelig å se historien i nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står ved et monument over en del av vår historie som til dels har vært tiet i hjel.

Det som skjedde under krigen nordligst i vårt land finnes det mye litteratur om, men forskningen er mangelfull. Det er merkelig, for historieprofessor Magne Skodvin skrev i 1990, at det var det ”viktigaste storstrategiske området, ja kanskje det einaste” (Krig og okkupasjon 1939 – 1945:281).

Ble noen glemt?

Forsvarsdepartementet startet i 2012 prosjektet kalt Ble noen glemt? Tre historikere ble engasjert. De skulle vurdere om noen i Norge var forbigått etter innsats under krigen 1940 - 1945. En referansegruppe (RG) skulle gi ledetråder og være med på vurderingene. Synne Corell og Lars Borgersrud, Oslo og jeg ble bedt om å delta. Jeg fant det interessant og en mulighet til å fremme et nordnorsk perspektiv; 6. Divisjon, motstand under krigen, tvangsevakueringen og Finnmarkskrigen 1944 - 1945.

De to militærhistorikerne Sindre Weber og Kjetil Henriksen i Forsvarsdepartementet har i aviser i Nord-Norge fortalt hvilke grunner de har for å anbefale Forsvarsdepartementet til å si nei til nye krigsmedaljer:

  • Prosjektet skulle bare vurdere de tre høyeste dekorasjonene
  • Hjemmestyrkenes Råd avgjorde i 1946, at ingen medaljer skulle utdeles
  • Det er ikke mulig å si hvem som gjorde hva
  • Å dele ut medaljer nå, vil føles som en ny urett

Ingen ny forskning om krigen

I artikkelen sammenligner Weber / Henriksen falne og dekorasjoner i to avdelinger i Norge, 4 Div og 6 Div. Den første mindre enn 3 uker i kamp, den andre med avdelinger i opptil 8 uker. Det ligner Eitinger-utvalgets negative vurdering: Få falne er lik små påkjenninger.

Fem års forskning burde gitt nye opplysninger: Skyteferdighet finnes det oversikter over. Hundrevis av menn fra Gratangen, Balsfjord, Tromsø, Alta, Hammerfest var skyttere på ishavsskuter. Soldatene i nord møtte en fiende som ikke tok hensyn til Røde Kors-merking, mange tyske soldater deltok i norske uniformer. Norske fanger havnet som slaver i tyske stillinger, mens norske styrker samlet omkring 500 tyske fanger på øya Skorpa i Kvænagen. Friske tyske tropper kunne bringes inn fra flyplasser i sør.

Begrunnelsene holder ikke mål

FDs historikere gjør dessverre en feil når de fastslår at prosjektet bare skulle vurdere de høyeste dekorasjonene. Det stemmer ikke med opprinnelig mandat. Det står i “Prosjektmandatet”: “Oversikten skal gjelde følgende dekorasjoner: Haakon VIIs frihetsmedalje, Haakon VIIs frihetskors,  Krigsmedaljen, St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigskorset.”

Hovedbegrunnelsen til militærhistorikerne er vedtaket i etterkrigsorganet «Hjemmestyrkenes Råd» fra 1946. Det var bindende for alle, skriver de. Men her har de dessverre ikke tatt hensyn til siste setning. Hjemmestyrkenes Råd skriver i “Dekorasjoner til Hjemmefrontens folk”, den 20.6.1946: “De som er falt for landet, vil dog bli innstillet til Krigsmedaljen Post Mortem.”

Følger vi denne avgjørelsen vil mange av de 700, som sendte inn omkring 1300 forslag før 1. juni 2015, kunne få positive svar. FD skapte forventninger fra januar 2015, ved å oppfordre folk gjennom annonsering, til forslag på navn som er glemt. Kjetil Henriksen sa i mai 2015, at 1000 personer kunne bli vurdert for krigsmedalje (Aftenp.). 

RG har ikke fått innsyn i forslagene, men blant dem er Kåre Willoch, som har opplyst at han har foreslått sin onkel, kommandørkaptein Odd I. Willoch på panserskipet Eidsvold. Skipssjefen døde da skipet ble senket på havna i Narvik 9. april 1940.

Det er prisverdig at militærhistorikerne vil unngå at det skapes en ny urett. Men ingen i Finnmark eller Norge vil vel føle det som en ny urett at bl.a. de partisanene som døde på et viktig frontfelt, får tildelt Krigsmedaljen post mortem. Det burde også de over 200 personene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen, som falt i kampen, og som FD fikk en liste over i 1948. Flere av dem var fra Finnmark.

Nordmenn i britiske spesialavdelinger som var i kamp hjemme, fikk mange Krigskors for fortjent innsats. Nordmenn i sovjetiske spesialavdelinger i kamp hjemme, som partisanene i nord og sabotørene i sør, fikk ingenting.

Drapene på Hopseidet 6. mai 1945

Det er ikke mulig å si hvem som gjorde hva, mener militærhistorikerne. Ett eksempel:

Magne Skodvin viste til at tyskerne 2. mars 1945, kunngjorde at folk i sivile klær kunne betraktes som stridende (Aftenp. 23.6.2001). Det var altså bakgrunnen for at en sivilkledt kunne overta Akershus festning 8. mai, fra en tysk offiser i full mundur. Norsk krigshistorie ble skapt i det bildet.

Denne regelen gjaldt ikke i nord. Mange, også veteraner fra 1940, ble vervet under Finnmarkskrigen 1944 – 1945, uten at forsvarsledelsen hadde uniformer til dem. Den 6. mai ble seks overvintrere drept av en tysk spesialkommando på Hopseidet. Det går frem av samtidige vitneforklaringer i Riksarkivet, at 13 sivile ble beordret til vakttjeneste. De må derfor betegnes som militært peronell, til tross for manglende uniformer og våpen. Én norsk soldat i uniform ble samtidig tatt til fange, men sluppet fri i Harstad. Det var blitt fred.

FD har gjort det kjent at dersom nye opplysninger kommer fram, vil det være mulig å vurdere nye tildelinger. I en spesiell henvendelse til FD i januar, har jeg derfor lagt fram kildebakgrunn og bedt om at de drepte på Hopseidet må bli tildelt Krigsmedaljen post mortem. Det vil gi et verdig minne om dem. De mange etterlatte, og Finnmarks befolkning, vil sette pris på en slik anerkjennelse fra myndighetene.

Krigsmedaljer bør deles ut

Vi har gjennom debatten fått vite at FD har satt inn flere tiltak for å bøte på at de, på bakgrunn av tilrådingen fra militærhistorikerne, ikke kan dele ut krigsmedaljer: De har laget en Minnemedalje, gitt midler til Partisanmuseet i Kiberg og til forskning ved universitetet i Tromsø. Men det har ingen ting å si for tildelinger av krigsmedaljer.

Den historiefaglige bakgrunnen militærhistorikerne har for sitt forslag om å si nei til  krigsmedaljer, er ikke god nok. Håpet er at flere snart kan få se norsk motstandskamp mot nazismen i 1940 – 1945 i et nytt lys, og at det kan skje minst mulig smertelig.

Dersom politikere ønsker at medaljer likevel kan deles ut til de som ga sitt liv for landet, vil det etter referansegruppas mening skape ro og fjerne den urett vi har slitt med altfor lenge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse