Annonse
Partisanetterkommer Trond Henriksen på partisanmuseet i Kiberg, foran portrettet av sin bestefar Trygve Eriksen og alle de andre partisanene fra Finnmark og Troms. Foto: Amund Trellevik/High North News

Krigskorsene som mangler

Norge må sette et punktum for en vond historie, og la partisanene i Finnmark få sine krigskors.

Partisanen Trygve Eriksen i Kiberg brøt isen i et intervju med Dagbladet i 1968. Krigen er slutt, men freden kom aldri, sa Eriksen. Han var høyt dekorert for sin krigsinnsats av russerne, men glemt av Norge. Ikke bare det, Eriksen ble også forfulgt og overvåket. Det var telefonavlytting og post som ble åpnet. Flere partisaner ble frosset ut av arbeidslivet.

Eriksen var kommunist, han og partisanene hadde vært under sovjetisk kommando, de passet ikke inn i seierherrenes historie. Den kalde krigen sto i veien. Og etterkrigstiden ble et helvete for ham.

I de siste 50 årene har det skjedd en langsom dreining fra glemsel og fortielse til anerkjennelse og økende respekt. Det falt delvis sammen med den kalde krigens avslutning. Symbolisert da Kong Harald kom til Kiberg med sine berømte og forsonede ord i 1992, blant det norske kongehusets viktigste taler noensinne. I Kiberg har ildsjeler dessuten bygd opp et fabelaktig partisanmuseum som dokumenterer hendelsene under 2.verdenskrig. 

Senest onsdag denne uken dro forsvarsminister Frank Bakke Jensen til Kirkenes i forbindelse med frigjøringsmarkeringen. I tusmørket, foran et minnesmerke over 11 partisaner som ble slått i hjel av nazistene, ba Bakke-Jensen om unnskyldning for behandlingen partisanene som gruppe fikk etter krigen. En beveget forsvarsminister – han er selv finnmarking fra Båtsfjord og kjenner historien – beklaget urett på vegne av regjeringen.

Det økende fokuset på partisanene viser hvordan krigen i Finnmark, tvangsdeportasjene av sivilbefolkningen fra Finnmark og Nord-Troms, og frigjøringen høsten 1944, nå har blitt en naturlig del av den nasjonale historien. Hendelsene er svært godt utforsket, og formidlet gjennom historiebøker, dokumentarlitteratur, filmer, journalistikk.

Men det er fremdeles noen åpne sår. Et at dem er at partisanene har blitt forbigått når det gjelder krigsdekorasjoner, senest i forbindelse med Forsvarsdepartementets historikerprosjekt i 2016, om dekorasjoner i tilknytning til 2. verdenskrig.

Det er liten tvil om partisanenes heltemot. Og heller ikke deres enorme lidelser, ofre og traumer. Men hadde de militær betydning? Mye tyder på at deres rapporter til Sovjet om tysk aktivitet var viktige. Det førte blant annet til at 80 lasteskip med militært materiell til Litsa-fronten ble senket.

Nordmenn som arbeidet for de britiske militære enhetene Special Intelligence Service (SIS) og Special Operations Exective (SOE) har fått 68 krigskors, mens partisanene i Finnmark ikke har fått noen.

Her har Stortinget sviktet. Hvis norske myndigheter ønsker å opptre klokt i nord, må de lege disse sårene. Partisanene var nordmenn som elsket sitt fedreland, som de slåss for å frigjøre. De må nå få sine fortjente krigskors. Det er synd at det må skje post mortem, etter deres død, men det er likevel viktig at det skjer. Og når Norge til neste år - som fellesskap - skal markere at det er 75 år siden freden kom til hele landet vårt, vil det være en god anledning til å skape rettferdighet for partisanenes familier.

Trygve Eriksen døde i 1987. Men for hans barnebarn Trond Henriksen, og de andre etterkommerne etter disse heltene fra Finnmark og Nord-Troms, vil det være et bidrag til forsoning. Det kan også forhindre at minnekulturen om krigen brukes til å skape større avstand mellom Finnmark og nasjonalstaten. Dette er viktig i en tid med mye misnøye, der mange dyrker sterke offerfortellinger og pisker opp stemningen mot sentralmakten.

Det vil også være en håndsrekning til de som forsøker å bygge bro, i en tid med mistillit, ny militarisering av Arktis, hvor også folk-til folk-relasjonene i grenselandet lider under storpolitikken. Krigshistorien i nord er noe som binder Norge og Russland sammen i en tid hvor mye annet splitter. Dersom Norge omsider beslutter å gjøre ære på de norske heltene som arbeidet for Sovjetunionen, vil det også bli tatt godt imot i Kreml. Det behøver ikke være noen ulempe.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse