Annonse
FORSVARET: Hærens pansrede kampvogner CV90 har høy mobilitet og god beskyttelse. Foto: Ola Solvang

Krigsskueplass Troms

Man kunne med fordel ha nyansert og problematisert et så stort og komplekst tema som det fremtidige Forsvaret vitterlig er.

Det skulle selvsagt bare mangle at ikke stemmen til forsvarsfylket Troms skulle være en viktig del av den nasjonale forsvarsdebatten.

Forsvaret kan handle om overlevelsen til en nasjon og om friheten til et folk. Derfor er også forsvarsdebatt viktig. Troms har nå kastet seg for fullt inn i debatten om den nye langtidsplanen for Forsvaret (LTP).

Resultatet av arbeidet i sommer fra forsvarsfylket Troms ble et fyldig dokument på 65 sider, med tung militærfaglig argumentasjon mot regjeringens forslag til LTP

Den tverrpolitiske alliansen i Troms, med lokal- og fylkespolitikere fra både Høyre, Ap og Senterpartiet, skal ha stor ros for initiativet. Det skulle selvsagt bare mangle at ikke stemmen til forsvarsfylket Troms skulle være en viktig del av den nasjonale forsvarsdebatten.

Men det selvsagte har ikke vært så opplagt i tidligere runder med viktige veivalg for Forsvaret i nord. Det har som regel dreid seg om en håndfull frustrerte ordførere som har prøvd å forsvare sin kommunes interesser og oftest prioritert å nå frem på bakrommene til den politiske makta i Oslo, i regjeringskontorer og partienes hovedkvarterer.

Det brede, offentlige ordskiftet om forsvaret av Norge har i liten grad vært scene for en opplyst og levende forsvarsdebatt. I dag har dette endret seg markant. Troms-dokumentet er bare ett eksempel på hvordan forsvarsdebatten har åpnet seg og utspilles i det offentlige rom. 

De samme politikerne har vært seg meget bevisst på at de ikke ville bli oppfattet som politikere med ensidig distriktspolitisk agenda. Derfor erklærer man tidlig i dokumentet et det er de forsvarsfaglige argumentene som må gjelde, det er forsvaret av Norge det primært skal handle om.

Om man har lyktes med dette er en annen sak – på tross av det militærfaglige preget teksten har fått.

Etter mitt syn har dokumentet noen åpenbare svakheter. Først og fremst fordi man unnlater å adressere en rekke viktige spørsmål i dagens forsvarsdebatt.

Hvilke trusselscenarioer er det Forsvaret må være i stand til å forsvare oss mot? Svaret på dette er selvsagt grunnpremisset for hvordan man organiserer og dimensjonerer det fremtidige Forsvaret.

Men Troms-dokumentet synes kun å operere med en analyse som er den samme som under den kalde krigen. Dokumentet slår tidlig bombastisk fast at «Trusselen om krig på norsk territorium er reell. En slik militær konflikt vil mest sannsynlig finne sted i nordområdene, og oppstå mellom Russland og NATO» (s. 4). Det er dette ene scenarioet, en fullskala militær supermaktskonflikt i nord, som brukes som viktigste premiss gjennom hele dokumentet.

Muligheten for en lavintensiv, bilateral konflikt mellom Norge og Russland synes nesten fraværende. Det snakkes hele veien om at vi må ruste oss for en høyintensiv konflikt i alle domener, altså både til lands, på havet og i luftrommet.

Selv om militære gråsoner/hybrid krigføring nevnes i forbifarten i tre, fire bisetninger, er hovedinntrykket i hele dokumenter at lite har endret seg siden den kalde krigen.

Derfor fremstår forfatterne av dokumentet som talsmenn for at løsningen på alle militære trusselbilder er det tradisjonelle terskelforsvaret, organisert på omtrent samme måte som før Berlinmuren falt.

Gråsone-konfliktene og Russlands nye militære doktriner, erfart bl.a. på Krim og i Ukraina, har ikke satt særlige spor hos forfatterne av Troms-dokumentet. 

Det samme gjentar seg, kanskje ikke overraskende, når dokumentet igjen og igjen postulerer at det aller meste av det som skal utgjøre terskelforsvaret mot mektige Russland – det må lokaliseres til Troms. Man nevner at både Lyngen-linjen og Frøy-linjen er historie, men uten å godtgjøre rasjonaliteten i konklusjonen – er postulatet fortsatt at det er i Troms krigen må føres.

Alt må med andre ord være som før. 

Den viktige debatten om rollen til den fremtidige landmakt (Hæren og Heimevernet) berøres knapt. Troms-dokumentet nøyer seg igjen med å postulere, uten i nevneverdig grad å argumentere.

Hæren må styrkes med tradisjonelle kapasiteter og Heimevernet må under ingen omstendighet svekkes. Alt åpenbart for å møte en russisk invasjonsstyrke som kommer rullende gjennom Finnmark mot Troms.

Man banker fast en rekke ganger hvor overmåte viktig og sentral Troms er i dette eneste – eller aller mest – sannsynlige krigsscenarioet. (Heldigvis blir dette dokumentet neppe folkelesning. Beskrivelsen av krigsskueplassen Troms, åstedet for høyintensiv krig i alle domener, kan jo skremme vettet av de fleste av oss stakkars sivilister).

Ettersom alle konklusjoner ender med at ikke en eneste patron skal flyttes ut av Troms, men der det eksisterende forsvar ikke bare skal bibeholdes, men styrkes kraftig, blir sluttresultatet paradoksalt nok at man spør seg om det hele egentlig handler om nettopp distriktspolitikk, forkledt i fagmilitære fraser?

Hvis intensjonen virkelig var en annen, kunne man med fordel ha nyansert og problematisert et så stort og komplekst tema som det fremtidige Forsvaret vitterlig er.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse