Annonse
FULGTE IKKE RÅD: Röyksopps formidable suksess skyldes ikke at de hørte på lure råd fra gamle menn i platebransjen om hvordan de skulle lage musikken sin. Takk og lov.

Kulda begynner å sive oppetter de uringule leggene til leirføttene norsk platebransje vakler på

Norsk musikk er altså på vei rett ned i rennesteinen. Nå som vi hadde fått Ylvis og greier. Er det rart man drikker?

«Salget av norsk musikk stuper». Den sørgmodige og subbende radiostemmen lirte av seg det triste budskapet, og en blå mandag ble bare enda mer blå. Det var en røff start på uka, dette. Norsk musikk er altså på vei rett ned i rennesteinen. Nå som vi hadde fått Ylvis og greier. Er det rart man drikker?

Det var NRK som hadde laget saken, der bransjeorganisasjonen IFPI kunne fortelle at stusslige 19,4 prosent av all musikk som har vært lyttet på via strømmetjenesten Spotify hittil i år er norsk. I gullalderen, på slutten av nittitallet, var andelen solgt musikk (den gang så å si alle kjøpte musikk fysisk) nesten helt oppe i femti prosent.

Mandag hele året, det er ingenting å le av. For dette er virkelig ikke noe å le av. Likevel ble saken underbygget av noen smått lattervekkende utsagn. For hvordan skal norsk musikkliv møte utfordringene, der de mest avspilte låtene på Spotify hittil i 2014 er laget og fremført av utenlandske navn som Avicci, Calvin Harris, David Guetta og Taylor Swift? Jørn Dahlchow i plateselskapet daWorks hadde svaret.

Jeg siterer villig vekk: «Da må du treffe veldig ungt og helst lage en type musikk som både kan spilles på fest, på trening, som kan spilles når du er på vei til skolen i buss… altså musikken som kan brukes i mange sammenhenger og som kan høres på igjen og igjen og igjen».

Hører dere, fremtidige norske musikere?  Verre er det ikke. Så i stedet for å lage musikk dere føler for å lage, som dere selv ville streamet for at dere digger den, fordi den utfordrer lytterne og er basert på en ren elsk for musikk, skal dere heller lage supertilgjengelige hits. Enkelt, ikke sant?

Det eneste som manglet i oppfordringen til kommende musikere var formaningen om å lage en kort låt, som er optimistisk og ufarlig, ikke har kvasse kanter eller representerer noe nytt. Prøv i så måte å forklare den nåværende suksessen til OnklP, en genreblandende låt med en tekst om depresjoner og indre demoner, i dette bildet.

Jeg håper virkelig ingen ambisiøse musikere der ute hører på rådene fra bransjeveteranen. Hvis det er noe norsk musikk ikke trenger er det flere kopister som bare gjør det noen andre allerede har gjort. Og de som til enhver tid prøver å nå flest mulig, har en tendens til å fremstå som både tannløse, fantasiløse og uinteressante.

Det er heller ikke slik at man kan ta ei bøtte og blande inn alle fargene man kommer over, og så forvente at det skal renne en fargesprakende regnbue ut i andre enden. Blander man alle farger (festemusikk, treningsmusikk, bussmusikk, allsidig musikk som attpåtil er slitesterk!) er sjansen betydelig for at det som til slutt fosser ut er ei grå smørje med svært lite kommersielt potensial.

Nå finnes det selvsagt eksempler på musikalske kopister som har lyktes kommersielt, men de har dessverre en lei tendens til å gå fort over i glemmebøkene. Den musikken som til enhver tid har fenget og skapt bruduljer i musikkbransjen er nettopp den musikken som har turt å kødde med allerede befestede normer og oppfatninger om hvordan musikk skal være.

Fra Elvis og The Beatles, James Brown, Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Black Sabbath, The Doors, The Velvet Underground og The Stooges,  via punken, de første rap-skivene, discoen, electronica-bølgen på slutten av nittitallet (med alle dens subgenre) til grungebølgen og så videre.

Det var ingen av pionerene som stablet karrierene sine på ideen om å nå flest mulig. Tvert imot lagde de musikk de selv følte for.

Og så er det et element norsk platebransje kan mislike så mye de vil, men de har sovet i timen. I to tiår har de indirekte overlatt satsingen på norsk musikk til kjeden Platekompaniet.

I denne perioden har de pisset seg selv på føttene for å holde varmen, og når kjedens butikker nå får stadig mindre å si for hva som stilles ut i landets platehyller, begynner kulda å sive oppetter de uringule leggene til de leirføttene norsk platebransje vakler på.  Det er verken et spesielt vakkert eller lystig skue.

Ironisk nok er det den norske strømmetjenesten WiMP, som er deleid av Aspiro og nettopp Platekompaniet, som i dag satser skikkelig på å tilgjengeliggjøre norsk musikk for strømming. De er dyktige og de har et produkt som fra sin utfordrerposisjon heldigvis våger å trenge seg inn i et marked der svenske Spotify er suverene.

WiMP har en norskandel på cirka 35 prosent og legger mye arbeid i å løfte norsk musikk opp og frem. Det er det all grunn til å heie på.

Da jeg skulle skrive om saken søkte jeg på «Salget av norsk musikk stuper». Det ene treffet var til ovennevnte sak. Det andre var til en sak i Dagbladet fra 2005. Så dette er ikke noe nytt. Og du vil sikkert lese det igjen, at salget av norsk musikk stuper. Samtidig leser vi stadig at norsk musikk aldri har vært bedre og mer mangfoldig enn i dag.

Personlig tror jeg overhodet ikke at vi trenger å rykke inn en dødsannonse for en samlet stall norske musikere riktig ennå. Men vi må slutte å gi musikere i startgropa råd om hvordan de skal lage musikken og hvordan den skal høres ut.

Vi trenger ikke flere Ylvis-kopister. Vi trenger flere som viser fingeren. Hvis ikke vil bransjen kvele seg selv i kjedsomhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse