Annonse
Det er ubehagelig å måtte konstatere at utsagn fra debattanter tilsatt ved UiT nærmest har gitt uttrykk for at de taler på vegne av UiT, skriver Einar Niemi om den siste tidas debatt rundt samiske spørsmål. Foto: Ole Gunnar Onsøien, iFinnmark

Kultur, debatt og UiT-forskere

Mildt sagt er det overraskende i hvor stor grad nedlatende holdninger, verdiladde begreper, tendensiøs metafor-bruk og stigmatiserende «glem ballen, ta mannen»-utsagn kommer til uttrykk. Ja, det har også hendt at argumenter er avfeid ved etterlysning av akademisk CV – av grader og vitenskapelig produksjon, av hvem som har «cred» og hvem som ikke har det.

I den siste uka har debatten om samepolitiske problemstillinger fått en ny temperaturstigning, slik i alle fall innlegg på Nordnorsk debatt og i kommentarfeltene kan leses. Det dreier seg om gjengangere, både av tematisk art og om forholdet mellom debattanter med tilknytning til UiT og debattanter uten slik tilknytning. Det som særlig synes å ha stimulert diskusjonen denne gangen, er at Gøril Nilsen etter kontakt med Øyvind Ravna har tatt initiativ til et seminar for å komme fram til «felles strategier» i debatt i media der spesielt «EDLere» nevnes som motdebattanter. Hun fikk alt før saken ble brettet ut på Nordnorsk debatt kritiske reaksjoner fra kolleger. Jeg er en av dem som ikke synes dette er noen god idé.

For det første kan initiativet og begrepsbruken tolkes i retning av et slags behov for felles front og konsensus blant universitetsansatte, til tross for Gørils avvisning og presisering av at dette aldri har vært hensikten. Men slik tolkning er jo alt kommet til uttrykk i debatten, en oppfatning av en akademisk forskansning mot «dem der ute», som om vi er omkranset av fiender. Bare tanken om en slik form for konsensus blant akademikere ville være uhørt, så jeg antar at Gøril har vært litt ubetenksom i ord og handling. Kritisk og fri meningsbrytning skal jo være akademias aller fremste kjennemerke. Innad i de ulike fagområdene er det selvsagt intersubjektiv enighet om mangt, men minst like ofte er det uenighet om metode, teori og empiriske tolkninger, en kritisk meningsbrytning som er nødvendig forutsetning for faglig utvikling. Det er ubehagelig å måtte konstatere at utsagn fra debattanter tilsatt ved UiT nærmest har gitt uttrykk for at de taler på vegne av UiT – «ingen andre har sagt oss imot», med svært få (og navngitte unntak). Et slikt «argumentum ex silencio» er tendensiøst i denne sammenhengen.

For det andre er det trist i hvor stor grad motdebattanter nærmest demoniseres av enkelte UiT-deltakere, ikke minst EDL og «EDL-ere», i en debattstil som bryter med vanlige etiske regler for den offentlige samtalen. Mildt sagt er det overraskende i hvor stor grad nedlatende holdninger, verdiladde begreper, tendensiøs metafor-bruk og stigmatiserende «glem ballen, ta mannen»-utsagn kommer til uttrykk. Ja, det har også hendt at argumenter er avfeid ved etterlysning av akademisk CV – av grader og vitenskapelig produksjon, av hvem som har «cred» og hvem som ikke har det. Et par ganger lukter det også av sensur, når det problematiseres at «EDL-ere» inviteres som foredragsholdere, som til et åpent møte til et pensjonistuniversitet.

Uansett hvor uenig en måtte være i tolkninger og oppfatninger talsmenn for EDL gir til kjenne, må det konstateres at folk som Hellesvik og Sirkka holder seg til språkbruk og debattkultur på en anstendig måte. Og det må være lov å stille spørsmål om f.eks. begrepsinnhold og konsultasjonsordning, som også forskning og politikere faktisk gjør, som nylig avgåtte ordfører Johan Vasara i Kautokeino som var kritisk til forslaget om utvidelse av konsultasjonsordningen til kommunene: Han mente den reiste problemstillinger om kommunal autonomi. Og blant «EDL-ere» har i alle fall én kjent akademiker ved UiT stått åpent fram, nemlig avdøde professor i informatikk, og finnmarking, Knut Skog.

For det tredje er «EDL-ere» langt fra alene «der ute» med kritisk blikk på deler av forskningen ved UiT. Noen ganger er kritikken usaklig, og man kan spørre hvor mange ganger slaget om Lyngstua skal kjempes. Kritikken gjør seg også gjeldende i debattstil UiT-ansatte har vist i andre sammenhenger, som under Høyesteretts behandling av Nesseby-saken for snart to år siden da rettslærde ved UiT drev voksenmobbing mot advokater for den ene part og viste forakt for landets høyeste domstol.

Et eksempel på akademisk arroganse fra siste ukes debatt, er svar Ande Somby kom med til «Sirkka-studier i urfolksrett», der Sirkkas bruk av kulturbegrepet ble avvist ved henvisning til til «leksikale utlegninger» og til at myndighetene hadde definert kultur som «alle former for menneskelig aktivitet».

På den ene siden bruker Somby en deskriptiv definisjon som går helt tilbake til en av sosialantropologens pionerer, Edvard Bennett Tylor, og hans klassiske studie fra 1871, seinere gjerne vist til som «det antropologiske kulturbegrep» eller «det utvidede kulturbegrepet». Det ble diskutert i de første norske kulturmeldingene på 1970-tallet som ledd i frigjøringen av kultur fra sosial hierarkisering. Imidlertid overser Somby myndighetenes behov for et handlingsrettet kulturbegrep, som også ble lansert for første gang på 1970-tallet og seinere nedfelt i alle offentlige planer og organisering, nemlig som et eget politikkfelt, jf. en egen kulturminister med eget departement, Norsk kulturråd osv. Kulturbegrepet er nok komplekst, samtidig er det lett å forstå når det settes inn i bestemte sammenhenger.

Men hvordan kan juristen Somby forklare at kultur som eget felt henger ved også i norsk lovgivning dersom det er rett at det kun må forstås som «all menneskelig aktivitet»? Jeg nevner tre eksempler som Somby burde kjenne godt til, med mine understrekninger: 1. Grunnlovens § 108: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».  2. Sameloven kap. 1 § 1-1 Lovens formål: «Lovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge skal sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». 3. Finnmarksloven, § 1 Lovens formål: «Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.» Ville det ikke holdt med kun «samfunnsliv» i alle tre lover, Somby?

Til sist: Det burde være én enkel kjøreregel for deltakelse i den offentlige samtalen: Velger en å delta, bør det være med respekt for vanlige etiske krav, hvor slitsomt det enn måtte være. Om man ikke makter det, vil bør kanskje taushet være å foretrekke. Og man kan gjerne føye til en kjøreregel nummer to, nemlig vanlig folkeskikk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse