Annonse
I en leder i Narvik Tidende fra 1903, lar redaktøren seg forbause over byggingen av Ofotbanen: «Forbausende av den grunn at fullførelsen av det store værk, som idag ligger foran vårt indre blikk, er foregått med en fart som er enestående under de norske forhold.»

Kunne de, så kan vi

En kan spørre hvordan Norge kan besitte et så viktig territorium som Finnmark – uten en økende og livskraftig befolkning, tatt i betraktning den store og stigende internasjonale interessen for ressursene og transportveiene i Arktis.

For et par år siden var det å snakke om jernbaneutbygging i Nord-Norge en nærmest ikke-sak, men noen ildsjeler sto på i motvind. Nå er det en eksplosjon av leserinnlegg og artikler som forteller at jernbane i nord er blitt den store visjonen, selve oppgaven for nasjonen Norge sett fra et stort flertall av de som bor i nord på tvers av alle partigrupperingene.  Argumentene for er mange og gode, mens de imot er få, og ikke lite smålige i en søkkrik stat som Norge er i global sammenheng: Jernbanebygging i nord er ikke lønnsomt, det bor for få folk her. Har rikdommen gjort oss ute av stand til å våge? Vi har våget, vi har skaffet oss kunnskap og vi har lyktes fantastisk med vårt oljeeventyr. Jernbane i nord kan være et nytt eventyr for Norge der målet er å gjøre utbyggingen lønnsom og se at den faktisk kan bidra til å øke befolkningen i en landsdel som sårt trenger til nettopp befolkningsøkning. En kan spørre hvordan Norge kan besitte et så viktig territorium som Finnmark uten en økende og livskraftig befolkning, tatt i betraktning den store og stigende internasjonale interessen for ressursene og transportveiene i Arktis.

Utviklingen av jernbanene på 1800 tallet fra gjennombruddet i England omkring 1825 representerte en revolusjon i erobringen av tid og geografiske rom lenge før første verdenskrig. Det skjedde fra øst til vest i Amerika, fra Moskva til Vladivostok (6416 km), fra Mombasa til Uganda (700km), fra Dar es Salaam til Kigoma (1088 km), fra Addis Ababa til Djibouti, for å nevne noen få.  Det skjedde i et utrolig tempo over store deler av verden og representerte den gang de største tekniske triumfene i menneskehetens historie. Når jernbanen skulle gå gjennom Alpene, Rocky Mountains, Andesfjellene - eller fra Christiania til Bergen var stor ingeniørkunst involvert. Arbeidet foregikk med de enkleste redskaper, hakker og spader, og ofte med livet som innsats for arbeiderne. Vi har de mest sofistikerte maskiner til å gjøre grovarbeidet.

I USA bidro jernbaneutbyggingen mer enn noe annet til å åpne det veldige kontinentet for bosetting og oppdyrking. Den transsibirske jernbanen, bygd stort sett av soldater og fanger, hadde ti år etter den var ferdig i 1904 bidratt til at 10 millioner mennesker hadde bosatt seg øst for Ural. Det ekspansive imperialistiske Europa bygde jernbaner i sine koloniterritorier fra innlandet til havner for å produsere og frakte te, kaffe, bomull og matvarer til «moderlandene». Tyskerne bygde ut banen fra Kigoma til Dar es Salaam med opptil 20 000 afrikanere, tvangsutskrevne til arbeidet på en lav lønn. Britene rekrutterte flere tusen menn fra India på treårskontrakter for å bygge Ugandabanen. Det var store utfordringer når det gjaldt økonomi og organisering, og det er langt fra en vakker historie. Den europeiske imperialismen var prisen afrikanerne betalte for å bli løftet inn i den moderne verden. Produksjonen av varer økte raskt. Koloniherrene ønsket å legitimere sitt styre ved å bidra ikke bare til økonomisk utvikling til beste for hjemlandene, men også for koloniene. I Tanganyika kom i året 1900 35 000 bærere med varer fra innlandet og 40 000 bærere dro fra kysten mot innlandet. 12 år senere er det registrert at bare 851 bærere kom til kysten og 193 gikk mot innlandet (Iliffe 1979: 137) Jernbanen hadde overtatt det umenneskelige slitet.       

La meg vise fram hva som var mulig i Vardø, mitt hjemsted, omkring forrige århundreskifte. I landsmålestokk ble det her utfra lokalt initiativ med statlig støtte gjennomført ingeniørbragder og pionerarbeid når det gjaldt bygging av moloarmer for å beskytte havna og vannverk der rør ble lagt tre kilometer på havbunden fra fastlandet. Folketallet i byen økte dramatisk mellom 1850 til 1900. De frie åpne havressursene og handelen med Russland var bærebjelker i økonomien. Mellom Arkhangelsk og Vardø var det fra 1875 i det isfrie sommerhalvåret ukentlig to russiske dampskipsanløp. I 1898 hadde jernbanen fra Moskva nådd Arkhangelsk. Vardø opplevde en økning i transitthandel og turisttrafikk: Europeere som kom nordover, ventet på russlandsbåten til Arkhangelsk for så å dra med jernbanen til Moskva. Mulighetene var så åpenbare at byen fikk et stort Grand Hotell. Og sannelig, i 1916, hadde den nye byen Murmansk blitt integrert i det russiske jernbanenettet. Jernbanene bidro til integrasjon av det polare nord og til sterk befolkningsøkning i de nevnte byene. Revolusjonen i 1917 stanset den fruktbare utviklingen av samkvemmet med Russland.

Norge må våge å bygge jernbaner som integrerer det nordligste av landet. Argumentene som taler for står i kø: Vi må få bort de tusener av vogntog som frakter fisk til de europeiske markedene. Veiene er for smale for dem, de skaper engstelse, ja angst, blant oss privatbilister.  Det er utvilsomt at sjømatnæringen i nord vil øke stort i årene som kommer, vi må få transporten bort fra veiene. Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene av CO2 dramatisk de kommende tiårene. Godsfrakt på en elektrifisert jernbane vil bidra vesentlig til det. Det er også behagelig å reise med tog. Turismen som søker kjølig og uberørt natur vil øke. Vi kan tenke oss tog med en glassvogn der reisende kan komme og gå for å oppleve enda mer av natur og himmel enn fra sine sitteplasser. Det er ikke lett å bygge tog i vårt fjell og fjordlandskap, men vi vet at vi kan få det til. Vi vet at problemene ikke er større enn at de kan overkommes. Det handler om vilje og vågemot.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse