Annonse
MORTEN STRØKSNES: «Rent analytisk henger ikke Strøksnes’ argumentasjon på greip», skriver Håkon Lunde Saxi i et tilsvar til Strøksnes' kommentar i Nordlys sist lørdag.

Kunnskapsløst om NATO-utvidelse

Doktorgradsstipendiat Håkon Lunde Saxi slår tilbake mot Morten Strøksnes.

Strøksnes' eneste kilde er en artikkel av journalisten Andrew Cockburn (ikke hans bror Patrick, som Strøksnes feilaktig skriver) i januarnummeret av Harper’s Magazine.

Morten Strøksnes beskriver interessant i Nordlys lørdag 14. februar hvordan russere han har pratet med i Kirkenes under Barents Spektakel, opplever den pågående Ukraina-krisen. Han siterer en russisk kunstner som er svært skeptisk til at USA og NATO forsøker å «presse seg inn i Russlands bakgård». Strøksnes fanger nok sinnsstemningen hos mange russere. Men problemet er at han ikke nøyer seg med bare med å gjengi russisk skepsis til vesten og NATO. Han gir dem også rett.

For Strøksnes er det vesten, og særlig USA, som er den aggressive part. Å si at det er et ønske om å spre «frihet og demokrati» som er motivene for NATO- og EU-utvidelsene er i følge Strøksnes «en fornærmelse mot russernes intelligens». I stedet ser han amerikansk våpenindustri som en viktig pådriver i utvidelsen av de vestlige institusjonene most øst. Dette er mildt sagt en oppsiktsvekkende påstand.

Strøksnes' eneste kilde er en artikkel av journalisten Andrew Cockburn (ikke hans bror Patrick, som Strøksnes feilaktig skriver) i januarnummeret av Harper’s Magazine. Det er sikkert noen i våpenindustrien som har tenkt at NATOs utvidelse og en ny øst-vest konflikt kan gi økte bestillinger. Cockburn siterer flere kilder på dette. Det er i midlertidig ingen grunn til å tro at dette har hatt noen som helst betydning for NATOs beslutning om å utvide østover.

Rent analytisk henger ikke Strøksnes’ argumentasjon «på greip». Han hevder at utvidelsene østover var det som skulle få det amerikanske «militærindustrielle kompleks» til å komme seg «over kneika av fred» etter at den kalde krigen var over. Om bare NATO ble utvidet, ville «de nye medlemmene», i følge Strøksnes, «trenge uhorvelige mengder nye våpen». Men om det forsvarsindustrien i USA trodde utvidelse skulle bli deres redning, må de ha lidd av manglende matematiske evner.

De 10 nye landene som ble medlemmer mellom 1999 og 2004 utgjorde den gang kun 2 prosent av NATOs bruttonasjonalprodukt (BNP), og de sto for 1,5 prosent av alliansens forsvarsutgifter. Etter at de ble NATO-medlemmer falt forsvarsutgiftene i Sentral- og Øst-Europa ytterlige. I dag anslår forskningsstiftelsen SIPRI at de samlete forsvarsbudsjettene til de 16 «nye» medlemslandene i NATO nå utgjør under 1 prosent av NATOs totale rustningsutgifter.

Disse landene bruker også mesteparten av sine små forsvarsbudsjetter på personell, og dermed ikke på å importere amerikanske våpen. De fleste historikere og tidsvitner er også relativt samstemte om at det var helt andre motiver enn ønsket om våpensalg som drev frem NATO-utvidelsen på 1990-tallet.

For å nevne to primærkilder: Ronald D. Asmus og viseadmiral Ulrich Weisser var to sentralt plasserte beslutningstakere i henholdsvis det amerikanske utenriksdepartementet og det tyske forsvarsdepartementet da beslutningen ble tatt. I bøker som tar for seg deres erfaringer i perioden, publisert respektivt 2002 og 2011, beskriver de begge hvordan ønsket om å stabilisere Sentral- og Øst-Europa, å sementere de nye og skjøre demokratiene der, samt hindrer interne og mellomstatlige konflikter i regionen, var hovedargumentene for utvidelsen.

Beslutningen var både strategisk og idealistisk motivert. Både USA og Tyskland oppfattet det som ønskelig å utvide den vesteuropeiske sonen av fred og stabilitet østover. Det var også etisk og prinsipielt vanskelig å skulle nekte medlemskap i de vestlige institusjonene til de sentral- og østeuropeiske landene som alle så sterkt ønsket å bli inkludert i denne sonen av fred, demokrati, og velstand.

Samtidig fantes det også sterke strategiske argumenter mot utvidelse i de vestlige hovedsteder, særlig blant dem som mente at man måtte ta hensyn til Russlands sensibilitet. Utvidet man NATO østover, risikerte man samtidig å ødelegge det skjøre partnerskapet med Moskva. Noen få påpekte også at man faktisk ble ansvarlig for de øst-europeiske landenes sikkerhet, om man utvidet alliansen. Var utvidelse egentlig i USAs og de vesteuropeiske landenes interesse?

Hensynet til Sentral- og Øst-Europa vant til slutt over «Russland først»-linjen. Samtidig forsøkte man å gjøre det klart for Russland at NATO ikke var noen trussel, men en partner for landet. Dette gjorde man gjennom avtaler som samarbeidsdokumentet mellom NATO og Russland fra 1997, og gjennom opprettelsen av NATO-Russland rådet. Man strakte seg langt for å imøtegå Russlands ønsker og behov for konsultwasjon, uten å gi landet en vetorett i alliansen.

Vi kan i dag slå fast at disse anstrengelsene beklageligvis ikke har fungert, og at beslutningstakerne i Moskva ser på NATO-alliansen og EU-samarbeidet som en trussel. Vi trenger likevel ikke å godta disse ofte konspiratoriske ideene, som er utbredt i den statskontrollerte og regime-tro russiske pressen, om hvorfor NATO og EU er blitt utvidet østover.

Strøksnes skriver i sin kronikk at: «dette er ingen konspirasjonsteori». Dessverre, synes det å være nettopp det han kommer med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse