Annonse
I 1917 signerte maleren Marcel Duchamp et pissoar, snudde det rundt og stilte det ut under tittelen Fountain. Uansett om en mener at verket er renspikket tøv, er det i dag umulig å se bort fra verkets betydning for ettertiden, skriver Gustav Jørgen Pedersen. (Foto: Lars Opstad / Wikipedia)

Men er det kunst?

Litt ydmykhet i møte med andre profesjonelle yrkesutøvere, som jo kunstnere tross alt er, er vel heller ikke for mye å skulle be om.

Debatten knyttet til oppsigelsen av Jérémie McGowan fra direktørstillingen ved Nordnorsk kunstmuseum har i løpet av de siste månedene tatt noen uventede vendinger. Sist ute er museets advokat Oddmund Enoksen, som går hardt ut i to tilsvar til kunstneren Amund Sjølie Sveens’ innlegg på Nordnorsk debatt. Andre skal få lov til å kommentere om det er passende at advokaten offentliggjør deler av museets program, at han kritiserer dette i nokså skarpe ordelag og hevder at kunstneren – som er engasjert av museet – forsøker å «suge til seg midler» fra museet. Selv vil jeg heller gripe fatt i et par av hans nokså påfallende utsagn om kunst.

Enoksens to siste bidrag til debatten, «Heller kanapéer enn vodka servert som kunst» (7. juli) og «Kunst som fikenblad» (13. juli), vitner om at den sikkert ellers kunnskapsrike advokaten har enkelte hull i sin kunnskap om kunst. I kraft av å være leder for instituttet som utdanner kunsthistorikere her i regionen tillater jeg meg å rette opp i et par – hva skal vi kalle det? – misforståelser, som dessverre nok er mer utbredt enn vi kunsthistorikere gjerne skulle ønske.

7. juli skriver Enoksen at det ikke er noe nytt at mye rart forsøkes presentert som kunst. Det har han for så vidt rett i. Det som også er sant er at det er mye rart som er kunst. Enoksen reagerer på at Amund Sjølie Sveen har blitt engasjert av NNKM blant annet for å lage en lysinstallasjon på Svalbard. Han undrer seg deretter over hvordan denne skal bidra til å realisere NNKMs formål om «å øke kjennskapen til og kunnskapen om billedkunst og kunsthåndverk i den nordnorske landsdel» (Enoksens kursiveringer). Formodentlig mener Enoksen med dette at en lysinstallasjon ikke kan være billedkunst eller kunsthåndverk. Han er med andre ord ikke kjent med at installasjonskunst har vært en vanlig del av det vi bredt kaller billedkunst, i hvert fall de siste 50-60 årene. Lysinstallasjoner kan være så mangt, men at det ikke skulle omfattes av billedkunstbegrepet, slik det vanligvis blir forstått, har jeg vanskeligheter for å se.

Billedkunstbegrepet omfatter i dag en rekke ulike praksiser som fremdeles inkluderer, men ikke begrenser seg til, maleri, tegning, vev, grafikk og skulptur. Det er ikke uvanlig å inkludere performance, foto, film, installasjoner, lydkunst, digital, teknologisk og nettbasert kunst, relasjonell kunst, samt kunst i bokform (for å nevne noe) i det vi kaller billedkunst. Eller visuell kunst. Eller ofte bare kunst.  

Ettersom disse praksisene i stor grad har vært og er knyttet til tradisjonelle (billed-)kunstinstitusjoner, kunstakademier, kunstkritikk, museer og gallerier, så er det fremdeles vanlig å bruke betegnelsen billedkunst også om kunstneriske praksiser som ikke nødvendigvis innebærer det å lage bilder. Det er sikkert ukjent for mange, men det er en språkbruk som vi finner igjen i alt fra Nasjonalmuseets formålsparagraf til stortingsmeldinger.

Bakgrunnen for denne omfattende utvidelsen finner vi omtrent hundre år tilbake i tid. I 1917 signerte maleren Marcel Duchamp et pissoar, snudde det rundt og stilte det ut under tittelen Fountain. Uansett om en mener at verket er renspikket tøv, er det i dag umulig å se bort fra verkets betydning for ettertiden. Det har inspirert flere generasjoner med kunstnere til å stille spørsmål ved sin tids kunstpraksis og utfordret dem til å overskride grensene for denne. Da er det kanskje heller ikke så merkelig at det er mye som presenteres som kunst som ikke umiddelbart ser sånn ut?

Det er forståelig at mange opplever at slik kunst kan være fremmed og rart – kanskje til og med latterlig. Men da kan det være greit å vite at nettopp det å lage noe fremmed og rart (eller med andre ord, noe nytt) har vært et mål for mange kunstnere ganske lenge. Å lage kunst er å lage noe som utfordrer måten vi forstår ting på. Og uansett om en mener at denne måten å forstå og lage kunst på er feil (som for eksempel Odd Nerdrum gjør) er det et empirisk faktum at det er en etablert praksis som man må forholde seg til. Praksisen er verken urørlig eller hellig. Tvert imot burde den kontinuerlig problematiseres og diskuteres – noe som også skjer. Men når man vil diskutere noe er det jo som oftest lurt å vite noe om det som diskuteres før man gir seg i kast med saken.

Selvfølgelig er det heller ikke slik at all «original» eller «nyskapende» kunst er god kunst. Men den eneste måten vi finner ut av om kunsten er god eller ikke er gjennom å nærme oss den kritisk og forsøke å forstå hva som foregår i det som i utgangspunktet kanskje virker uforståelig. Vi kan ikke vite det på forhånd eller fra utsiden av kunsterfaringen. Til å hjelpe oss i dette arbeidet har vi heldigvis noen, men ikke mange nok, dyktige kunstkritikere her i landet.

Det er for øvrig også forståelig at Enoksen tolker begrepet billedkunst i sin bokstavelige betydning. Det er jo i utgangspunktet nærliggende. Samtidig er det litt vanskelig å unngå at det da fremstår som at kjennskapen hans til begrepet begrenser seg til museets formålsparagraf.

Også i Enoksens innlegg 13. juli «Kunst som fikenblad» er det enkelte momenter som jeg kort vil kommentere. Enoksen synes det er påfallende likhetstrekk mellom partiet Rødts «rikingsafari» fra 2013 og Sveens bidrag under Festspillene i Harstad i 2019. I kommentarfeltet til artikkelen resonnerer han seg frem til at om Sveen er kunstner må Bjørnar Moxnes være det samme. De gjør jo akkurat det samme! Konklusjonen hviler nok dessverre på litt sviktende premisser.

Det er mye å si om forholdet mellom politikk og kunst, og helt sikkert mye å si om Sveens prosjekt fra 2019, som jeg ikke kjenner spesielt godt. I denne sammenhengen skal jeg derfor begrense meg til å kort henvise til et fenomen som både kunsthistorikere og jurister (ja, de aller fleste i grunn) skjeler til når vi skal forstå saker og ting: kontekst. Det vil si omstendighetene rundt det vi prøver å forstå. Forandrer vi konteksten så er det rimelig sikkert at det påvirker hva ting betyr. Om jeg sier ordet «nei» har det for eksempel ganske mye å si om jeg står ved alteret eller om jeg står i butikken og svarer på om jeg vil ha kvittering. På samme måte har det en del å si om for eksempel en busstur for å se hvordan «de rike» bor foregår som en del av en valgkamp eller som en del av programmet under Festspillene i Harstad.

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg ikke holder opp noen pekefinger mot Enoksen. Han, i likhet med alle andre, har selvsagt retten på sin side til både å ha en oppfatning om hva som er kunst og til å ytre denne. Det er bare fint. Men det er jo ikke slik at det å ha rett til å si og mene noe betyr at det alltid er så lurt å ytre seg. Og det kan kanskje være en idé å tenke seg om en ekstra gang før man skriver når man egentlig ikke har all verdens å bringe til bordet. Jeg skriver ikke dette for å være ufin, men det er ikke urimelig å forvente et visst minimumsnivå av kunnskap om et tema når man ønsker å debattere dette offentlig. I hvert fall om man ønsker å bli tatt på alvor. Litt ydmykhet i møte med andre profesjonelle yrkesutøvere, som jo kunstnere tross alt er, er vel heller ikke for mye å skulle be om. Og når Enoksen attpåtil er engasjert av styret til NNKM i en rimelig betent konflikt, kan det vel heller ikke være så overaskende for ham at det kommer en og annen reaksjon når han skriver om museets kjernevirksomhet.

Om Enoksen ønsker å lære mer om kunst finnes det mange gode bøker om dette. Selv det som står på Wikipedia er ikke alltid så dumt om man trenger et lett tilgjengelig sted å begynne. Men om han eller noen andre skulle ønske å gå dypere inn i materien kan jeg informere om at vi tilbyr både bachelor- og mastergradsstudier, samt et årsstudium i kunsthistorie hos oss på UiT – Norges arktiske universitet.

                                                                     

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse