At Jens Johan Hjort er ute av dansen er ikke nødvendigvis godt nytt for Gunnar Wilhelmsen , skriver politisk redaktør Skjalg Fjellheim.

Kunsten å ødelegge for eget parti

Jens Johan Hjort har gjort det til en paradegren å ødelegge for eget parti.

Jens Johan Hjort er nå ferdig i politikken for godt. Han vil bli husket som en ualminnelig populær ordfører fra 2011 til 2015, siden har det meste gått galt. Det er andre gang han setter partiet i en fryktelig knipe. En tredje inntreden etter å ha sviktet Høyre slik han nå gjør, vil være et mirakel det ikke er rom for i norsk politikk. 

Husk at Hjort trakk trakk seg også i 2015. Den gang som nå, like etter at partiet har vært gjennom en omfattende nominasjonsprosess.

For fire år siden var det kuppforsøket på nominasjonsmøtet som gjorde Høyres valgkamp umulig og ryddet vei for Ap-makt i Tromsø.

Denne gang erkjenner han selv at han vil være en splittende og ikke samlende figur. Nok en gang må Høyre gå inn i valgkampen med et ekstraordinært nominasjonsmøte forårsaket av Hjort.

Hjort har åpenbart  mistet både lysten og motivasjonen for å drive valgkamp. Men han har også mistet garderoben. Og han har snakket partiet inn i alvorlig trøbbel i løpet av høsten.

Hjort var i utgangspunktet en omstridt kandidat. En fraksjon i partiet har aldri stolt på ham, noen sa det åpent, andre ga mer subtilt uttrykk for sin tvil.

Det som blir sett på som mest alvorlig er at han har snakket partiets naturlige samarbeidspartner Frp lenger og lenger unna et samarbeid Høyre.

Forslaget om å i stedet samarbeide med Arbeiderpartiet sjokkerte partiet. Det var som om Liverpool skulle ta til orde for å dele lag med Everton.  

Måten han kommenterte tiltalen mot Svein Ludvigsen på i går, vakte også oppsikt og sterke reaksjoner. Flere i Høyre mente han sendte ut feil signaler, og at tidspunktet for å kalle Ludvigsen en «bauta» ikke var riktig.

Høyre i Tromsøs fortvilte, og fryktet at valgkampen kunne være tapt før den startet. Hjort var ikke usårlig, slik mange støttespillere, kanskje også han selv, hadde trodd. Tromsø Høyre fremsto mer og mer som et skip uten retning, uten tyngde og uten ballast.

Man skal ikke se bort fra at dette likevel er den beste muligheten Høyre kunne få. Mange vil anta at Gunnar Wilhelmsen nå skjenker seg et godt glass vin og tenker at jobben er gjort når stemmesankeren Hjort er ute av dansen. Men så enkelt er det ikke.

Paradoksalt nok kan dette gi Høyre nye muligheter i kampen for å gjenerobre makten i Tromsø. Forholdet til Frp kan raskt komme på skinner igjen.

Men det finnes ved første øyekast ingen opplagt kandidat til å ta over rollen som ordførerkandidat. Noen vil nå forsøke å overtale Anne Berit Figenschau. Nominasjonskomiteen ville satse på Hjort i stedet for henne.

Figenschau er et solid navn. Men hun var inntil nylig et andrevalg. Om hun, etter å ha blitt vraket, står klar til å ta den meget høye risikoen med å forsøke å redde partiet etter kaoset Hjort nå etterlater seg, er imidlertid et åpent spørsmål. Den arbeidssomme Erlend Svardal Bøe er et annet navn som vil bli aktuelt. Det samme er Vanja Terentieff, finnmarkingen som bor i Tromsø, men er Høyres regionleder i Nord-Norge.

Det er ingen som kan si at ikke Høyre i Tromsø skaper overskrifter. Partiet vet nå at de valgte feil kandidat for få uker siden. Og mange vil si at dette er et eksempel på hva som skjer når man rekrutterer en politiker som ikke deler partiets sentrale verdier. Da blir det svært vanskelig, for ikke så si umulig, å vinne valg.

Når han nå trekker seg og sier at han ikke kan lede et parti som skal samarbeide med Frp, og at han ikke liker Frps toppkandidat Bjørn Gunnar Jørgensen, virker det i beste fall naivt. Det er en underlig begrunnelse. Hvorfor trakk han ikke denne konklusjonen før han ble valgt? Hjorts dramatiske sorti i førjulsstria fremstår som en gåtefull affære.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse