Annonse
Ingá Márjá Sarre, Beaivváš. FOTO: Aslak Mikal Mienna.
Forslaget om å skrinlegge et samisk teaterbygg i Kautokeino for å flytte ensemblet til Tromsø, har et umiskjennelig historiens sus over seg.

Kunsten å se på andre

Hvordan man ser andre, forteller ofte veldig lite om andre. Mest om en selv.

Dramatikk og teater som løsrives fra sin egen tid, sin historie, sin kultur og sin egen samfunnskamp står i overhengende fare for å overdøves av kultursalongens repeterende refleksjoner om ”de høiere kulturtrinn”.

Når norske kunstkritikere skal forklare hvordan den samiske kunsten best skal skapes og formidles, bør man lytte nøye. Den norske åndseliten har nemlig siden starten av den norske nasjonen i 1814 opparbeidet seg unik internasjonal erfaring og perspektiv og blikk for ”det andre”.

Kommentator Anki Gerhardsens tekst Kunsten å være der folk er”, om det samiske teateret Beaivváš, er således en studie i det norske ”navleblikket” hun selv mener fortjener å bli utfordret.

Da det norske Nationaltheateret stod ferdig på 1880-tallet, representerte teateret en av de kulturelle grunnstenene i den nye norske nasjonen. Gjennom teater, akademier, universiteter og utdanning skulle den nye norske staten og kulturen frigjøre seg fra det danske åket. En norsk offentlighet skulle bygges. Nationaltheaterets scener og salonger bare var noen av mange arenaer å spille ut de nye og selvstendige norske kulturuttrykk og stemmer.

Det var altså ikke hovedstadsbefolkningens voldsomme interesse for scenekunst som var idéen bak det nasjonale teateret. Denne interessen var allerede godt ivaretatt av de dramatiske selskaper og salonger som fantes rundt omkring i norske byer, og spesielt Det Norske Theater i Bergen. I all hovedsak konsentrert rundt dansk språk og drama.

Nationaltheateret derimot, skulle være et lokomotiv for norsk åndsliv, litteratur og dramatikk. Ikke unaturlig da, at nettopp Bjørnstjerne Bjørnson ble første teatersjef etter at han og Henrik Ibsen hadde startet den nasjonale kulturkampen for den norske dramatikken allerede på Christiania Theater i Oslo.

I 1851 publiserte den unge Henrik Ibsen sin tekst ”En Politikers Kjærlighed”, en kort og satirisk tekst om stortingsmennenes intense og utrettelige arbeidsinnsats for folk og land og kultur. Samme år vedtok de latterliggjorte stortingsmenn å opprette Finnefondet, et statlig fond for finansiering av det som skulle bli 120 år med massiv assimilering og undertrykking av samisk og kvensk kultur og språk, innenfor kirkeliv, skoleverk og samfunnsliv forøvrig. For folk og land og kultur, naturligvis.

Nationaltheateret åpnet i 1899 sine scener for den nye nasjonale dramatikken. Åpningen skjedde ett år etter innføringen av det aller viktigste assimileringsinstrumentet gjennom den 120-år lange fornorskingsperioden; Wexelsen-plakaten. Instruksen innebar et totalt forbud mot bruk av samisk i skole og kirkeliv. Instruksen var i bruk i skoler enkelte steder helt til 1960-tallet. Statens kontrollør av fornorskingspolitikken i Finnmark, Chr. Brygfjeld, uttrykte i 1886 datidens ånd og kulturperspektiv:

”Det (samiske folk) har ingen evne til på egen hånd å heve sig op på et høiere kulturtrinn uten veien gjennom det norske språk og kultur.”

Norsk teater og dramatikk plasserte seg, på godt og vondt, midt i datidens ånds- og kulturkamp. Men det var åpenbart hvilken og hvem sin kultur som hadde livets rett, og hvilken ånd som rådde tiden og samfunnet.

Med dette som bakteppe er det selvsagt ikke oppsiktsvekkende at det samiske nasjonalteateret Beaivváš ble etablert nettopp i 1981, i kjølvannet av den største og viktigste kulturkampen i samisk historie: kampen mot utbyggingen av Alta-/Kautokeino-vassdraget. Ei heller bør det overraske at det var nettopp i Kautokeino hovedscenen ble etablert - eller at første forestilling het ”Min douddarat/Våre vidder” og hadde den aktuelle samtid som tema.

Gerhardsen ironiserer over at kunstfeltet utenfor Oslo, ideene om regionteatre og kulturtilbud i distriktene først og fremst er forankret i et slags utdatert visegruppe-filosofisk perspektiv om ”å høre til”, en gjenlevning fra 1970-tallets distriktspolitiske kulturamatører. Er det en rimelig kulturhistorisk analyse?

Den radikale arbeiderbevegelsen var allerede på begynnelsen av 1900-tallet opptatt av demokratisering av kulturen og politikk, gjennom sang-, studiegrupper og teaterlag innenfor bevegelsens egne organisasjoner. Folkekulturen skulle gis verdi, og slik gi egenverdi til arbeiderklassen. Etter andre verdenskrig, og med tilgang til regjeringsmakt, ble denne ideen om demokratisert kunst- og kulturliv og motstanden mot de borgelige salongers perspektiv forsøkt institusjonalisert. Offentlige, regionale og turnerende kulturorganisasjoner som Riksteateret, Rikskonsertene og regionteatrene ble etablert. Den borgelige kulturen skulle folkeliggjøres. Kulturen skulle ut der folk bodde. Salongkunsten skulle besjeles av levd liv og opplevd virkelighet i møte med sitt folk og publikum.

Naturligvis er det riktig at kunst trenger impulser og kulturelle omgivelser. Den trenger debatt, konflikt og den trenger mennesker i sammensatte og komplekse samfunn. Noe slikt finner imidlertid ikke Gerhardsen spor av i det samiske samfunnet selv, eller i Kautokeino spesielt, - altså i det samfunnet som det samiske nasjonalteateret er sprunget ut av - historisk, kulturelt, politisk og geografisk. I lys av historien framstår hennes kulturperspektiv verken som spesielt nytt eller kontrært.

Et nytt teaterbygg for Beaivváš vil koste 100-200 millioner kroner, avhengig av løsning. Det utgjør omkring 2-4 prosent av de totale byggekostnadene til Den Norske Opera alene. Driftsbudsjettet til Beaivváš utgjør 4 prosent av operaens årlige budsjett. Årets økning (2017) til operaen er på 20 millioner kroner, altså en økning som alene tilsvarer hele den årlige budsjettrammen til det samiske nasjonalteateret. Statsbudsjettets bevilgning til norsk scenekunst i 2017 blir rundt 2,7 milliarder kroner. Tallene burde gi grunnlag for flere perspektiver.

Beaivváš er først og fremst et lite og turnerende teater. Tiden vi lever i, flyttemønstre og teknologisk utvikling utfordrer oss imidlertid til å tenke vågalt og nytt når det gjelder utvikling og formidling av samisk dramatikk og scenekunst. Men forslaget om å skrinlegge et samisk teaterbygg i Kautokeino for å flytte ensemblet til Tromsø og Hålogaland Teater, er ingen av delene. Et teaterbygg er ikke først og fremst en scene, men et i like stor grad laboratorium, en inkubator og et verksted – en offentlighet for det folk og kultur det skal virke i og blant.

Dramatikk og teater som løsrives fra sin egen tid, sin historie, sin kultur og sin egen samfunnskamp står i overhengende fare for å overdøves av kultursalongens repeterende refleksjoner om ”de høiere kulturtrinn”. Eller ende i tannløst pjatt best egnet for kulturkonsumenter med ønske om effektiv selveksponering på sosiale medier.

Hvis 2,7 milliarder kroner til norsk scenekunst ikke er tilstrekkelig til å løfte storsamfunnets blikk opp av egen navle, så trenger vi en samisk scene mer enn noen gang tidligere. Å løfte sitt blikk krever nemlig at man retter opp rygg og nakke også. Jeg tror det kunne gitt forfriskende nye perspektiver. Og det er for øvrig på høy tid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse