Annonse
Roald Amundsen er en av flere menn på sokler som har fått en Betzy- kasse. Et ledd i formidlingen av utstillingen "Like Betzy" ved Nordnorsk Kunstumuseum. Foto:NNKM

Kunstformidling og diskriminerings-perspektivet

Gjennom utstillingen «Like Betzy» løfter Nordnorsk Kunstmuseum fokus på kjønnsdiskriminering i kunsthistorien. Anki Gerhardsen er kritisk til formidlingen og spør hvor lenge kvinner skal fremstilles som offer.

Man må anerkjenne et problem før det kan løses. Vi trenger institusjoner som jobber for å aktivt reversere usynliggjøring av diskriminerte grupper.

Jeg spør: Settes kvinner i offerrollen, eller er samfunnet offer for en mangelfull historiedokumentasjon?

Tallenes tale er klar. Norges kunstscene bærer preg av diskriminering og usynliggjøring. Kunsthistorien og de offentlige kunstsamlingene reflekterer ikke vår egentlige kulturarv, men deler av den.

Jeg gjetter at undertegnede og Gerhardsen er enig i følgende: Det er kjedelig at kjønn fortsatt må være et tema. Deretter går våre analyser i ulike retninger.

Det er trist men sant, samfunnet er ikke likestilt.

En mangelfull kunsthistorie

Det er fantastisk når kunstformidling mobiliserer diskusjoner i det omfanget vi har sett denne sommeren. Det handler om marinemaleren Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) som nærmet seg havet i alle dets lunefulle former. Kunstneren hadde alltid med seg malesaker i en trekasse, når sjøsprøyten virkelig kolliderte med knausene tok kunstneren ly i kassen, og jobbet iherdig. Det er denne trekassen museet har anvendt i formidlingen av utstillingen «Like Betzy». Kassen er midlertidig kledt rundt beina på noen av de mange menn på sokler, for eksempel Roald Amundsen i Tromsø. Samtidig har vi blitt oppmerksomme på at det nesten ikke finnes kvinner på sokler, en diskriminering som er symptomatisk for selve kunsthistorien.

Kunstkritiker Anki Gerhardsen har besøkt utstillingen. I sin omtale i Nordlys 2.9.19 spør hun “Hvor synd er det i kvinnene?”, og viser til at  kvinner stadig erobrer nye posisjoner.

Helst skulle vi snakket om kunst ut fra premissene kvalitet, aktualitet og formidling. Ikke om kjønn, etnisitet eller legning hos kunstneren. I et likestilt samfunn vil kunstneren selv i større grad løsrives fra sine verk, bli overflødig. Problemet er at kunsthistorien er et puslespill der alt for mange brikker mangler, ofte på bakgrunn av hvem kunstneren var.

Subjektivt opplever stadig flere heldigvis likestilling, men drar vi forskning og tall på bordet er det ikke like stor grunn til begeistring. Det speiler seg også i kunstverdenen, der menn for eksempel tjener 20 ganger mer enn kvinnelige kollegaer. En av faktaopplysningene «Like Betzy» utstillingen er krydret med.

Krevende å formidle det usynlige

I de offentlige kunstinstitusjonene råder en økende bevissthet rundt dilemmaet at kunstsamlingene, og kunsthistorien bærer preg av store mangler. Arbeidet er krevende,- hvordan formidle noe som ikke er dokumentert? Noen institusjoner, som Nordnorsk Kunstmuseum, har uttalt et mål om å tette hullene i det mangelfulle bildet.

Kunstneren Betzy er en av brikkene som manglet. Hvem og hva har vi ellers gått glipp av?

Historieformidlingen har ikke bare hoppet over kvinner, den reflekterer også usynliggjøring av minoriteter. Fornorskningspolitikken mot samer og kvener har vært så vellykket, at Norges befolkning omtrent ikke kan noe om egen urfolkshistorie.

Nasjonalmuseet opplyser (2019) at når det gjelder kjønnsfordelingen i deres samling ligger kvinnelige kunstnere på 13 %. Tallene gjelder totalt antall verk. Prosentandelen er høyere når det gjelder samtidskunst, fordi man jobber målrettet med å utligne forskjellene.Når det gjelder minoritetsbakgrunn inneholder Nasjonalmuseets samling mindre enn 0,5 % samisk og kvensk kunst.

Stina Høgkvist, direktør for Nasjonalmuseets samling, omtaler manglene som blindsoneproblematikk. Hun sier at det krever tydelig fokus å utjevne skjevhetene, også for å unngå dem i fremtiden. I 2020 er det Skeivt Kulturår, da vil Nasjonalmuseet se på samlingen med er «skeivt» blikk.

Man må anerkjenne et problem før det kan løses. Vi trenger samfunnsinstitusjoner som jobber for å aktivt reversere usynliggjøring av diskriminerte grupper. Arbeidet krever forskning, kunnskap og formidlingskraft.

For lett krenka, for lite kritisk

I Betzy- formidlingen rant begeret over for mange da statuen av Carl Gustav Fleischer i Harstad også fikk en kasse rundt sokkelen. Gerhardsen støtter kritikken og mener formidlingen mistet sin kontekstuelle kontakt. Jeg forundrer meg imidlertid over den manglende viljen til å se andre kontekster enn at dette handler om et personangrep på Fleischer.

Estetikk i det offentlige rom skal og må tåle å bli lyssatt av samtiden. Det faktum at vi så lett aksepterer det vi ser og hører, at de færreste hadde lagt merke til at alle statuer er av menn, er en viktig tankevekker. Å rokke ved en integrert historie og forståelse skjer imidlertid ikke uten motstand. Jeg er begeistret over at en kunstinstitusjon har evnet å vekke dette engasjementet. Diskriminerings- perspektivet kan oppleves som kjedelig, men ikke denne gangen.

2019 var året brikken om Betzy Akersloot-Berg klikket inn. Jeg gleder meg til neste oppdatering av kunsthistorien!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse