Annonse
Jeg forstår at kommunen har dårlig økonomi akkurat nå og kutter overalt. Problemet er at det er våre muligheter til å bidra som kuttes. Jeg er overbevist om at det blir mange ganger dyrere på sikt, skriver musikkstudent Solveig-Marie Oma som er synshemmet og trenger brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Foto: UiT/ NRK/ Nordlys

Å kutte mulighetene

Hvorfor får så mange funksjonshemmede i denne byen enda mindre eller ingenting? Hvorfor er ikke mulighetene med i vurderinga?

Jeg sitter i telefonen med saksbehandler og prøver å forklare hvorfor jeg trenger den hjelpa jeg må søke om på nytt. Jeg gjør det jeg vanligvis ikke gjør, drar fram alle problemer og vanskeligheter. Alt jeg ikke fikser, alle eksempler på det som ikke går bra. Søknaden var tydeligvis for positiv med for stort fokus på hva BPA har frigjort og muliggjort.

Jeg prøver å forklare at jeg har klart meg greit nettopp fordi jeg hadde nok hjelp. At da jeg en periode prøvde med litt mindre - man vil jo helst klare seg selv, ble jeg nesten syk. Må jeg bli ordentlig syk før de forstår?

Enhver psykolog ville vel si at det er usunt å fokusere så negativt som vi ofte må i møte med hjelpeapparatet. Når telefonsamtalen er over, puster jeg dupt og prøver å finne igjen meg selv. For jeg er ingen stakkars person. Jeg er blind, og må ha noe hjelp for å få livet til å gå rundt. Jeg kan ikke ha hodet fullt av negativitet, for nå skal jeg på skolen. Skolen er Musikkhøyskolen i Stuttgart i Sør-Tyskland, der jeg har fått muligheten til å studere i år. Om noen timer bare, er det individuell undervisning i kordirigering, det vanskeligste faget for meg. Det går akkurat. Må bare sitte og gråte noen minutter i gangen før jeg igjen er en oppegående student og kan gå inn til timen. Heldigvis viser læreren forståelse, og er ikke sint fordi jeg kommer litt seint.

Hvordan skal funksjonshemmede bli likestilt hvis fokuset alltid er bare på problemene? Hvordan skal folk forstå at vi har samme ønske om å bidra når vi bare må snakke om problemene for å få hjelp? Hvorfor er alltid spørsmålet: «Hvor få timer kan du klare deg med? Hva er det du absolutt ikke kan få til selv? Hvilke helseproblemer kan du dokumentere for å få mer enn en time vaskehjelp hver fjerde uke?» Hva om man våget å se hele bildet og spørre: «Hvor mye hjelp trenger du hjemme for å fullføre studiet etter planen? Hvor mye ledsaging må du ha for å få overskudd til å lære å gå flere steder alene, og hvor mye hjelp på kjøkkenet for å lære deg flere matretter?» Jeg forstår at kommunen har dårlig økonomi akkurat nå og kutter overalt. Problemet er at det er våre muligheter til å bidra som kuttes. Jeg er overbevist om at det blir mange ganger dyrere på sikt. Når skal politikerne i kommunestyret tenke forbi årets kommunebudsjett og se at de kronene nå, blir til kompetanse og skatteinntekter om noen år?

Livet mitt handler i stor grad om alle rundt meg. Når jeg alltid må vurdere om det er rimelig å be familie og venner om hjelp, koster det energi. For at jeg skal være enkel å forholde meg til og samarbeide med, må Jeg vite at jeg har nok hjelp. Med for få timer blir alle små, uforutsette problemer mye større:

«Ånei, der ble det hull i finbuksa! Hm, hvem kan jeg «plage» til å være med på bukseshopping før konserten på lørdag? Det tar jo så mye tid, og assistentøkta må brukes til vasking. Nei, da får jeg heller prøve å vaske sjøl denne uka, men det rekker jeg aldri i verden å få bra nok. Jaja, får bare unngå å få gjester her da ei stund…» For lite hjelp fører til at stressnivået øker. Jeg har Tourettes, som i voksen alder fører til mer uro og stress. Blir det ille nok, sliter jeg med både å sove og spise. Da er det hardt å få gjort det man skal.

Jeg har ingen anelse om hvorfor akkurat jeg har fått leve likestilt i Tromsø i tre år. Det eneste jeg veit er hva det har ført til. Jeg har kunnet delta på alt på studiet, skaffe relevant jobberfaring, gå på ski- og fjellturer, og organiseree dette viktige utvekslingsåret. Det er ikke fordi jeg er flinkere enn andre, jeg har ikke vært noen mønsterstudent. Det er bare fordi jeg fikk den hjelpa jeg trengte. Hvorfor får jeg ikke det i det avsluttende studieåret? Hvorfor får så mange funksjonshemmede i denne byen enda mindre eller ingenting? Hvorfor er ikke mulighetene med i vurderinga?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse