Annonse
Det finnes dessverre ingen budsjetter for tapt skolegang. Det finnes ingen økonomisk kompensasjon for skaden man kan bli påført som menneske av å måtte bruke hver dag i et klasserom som ødelegger noe i deg, skriver lektor Kathrine Nyborg Johansen om budsjettkuttet i Tromsøskolen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Å kutte ungene

Kjære foreldre. Dere som har unger i Tromsøskolen. Dere tror kanskje dette går bra, men det gjør ikke det.

Nei, foreldre vi er sløve. Vi godtar at skole er blitt en post i kommunens budsjett som kan kuttes, uten at vi en gang setter i stand et usselt lite opprør eller fakkeltog i byen.

Skole er en selvfølge i Norge. Vi sender dem av gårde om morgenen, og forhåpentligvis hører vi ikke noe, ser ikke noe, og tenker ikke noe mer over saken. De klarer seg. Men selv om en skolegang er en menneskerett og en selvfølgelighet, så er en god skolegang noe helt annet enn en selvfølgelig. Det vet vi som ikke hadde en god skolegang selv, og som fremdeles bærer arrene i sjela. En god skolegang er hardt arbeid. Ikke fra barnas side, men fra de voksnes side.

Det er de voksne i samfunnet som skal finne veien, rydde veien, og sørge for at alle som går på den veien er godt skodd, kledd og forberedt. Vi har jo tross alt skole, med lærere og noen bøker. Da har samfunnet gjort unna den oppgaven, ikke sant? Men stopp litt, og tenk litt. Det er også vårt ansvar å sørge for at veien ikke snør igjen. Det er vi som skal holde den ved like slik at den alltid er trygg for ungene våre. Det er til og med vårt ansvar å heller oppgradere veien, slik at den har bredde nok for å favne alle. Og jeg vil si at vi har vært sløve i denne oppgaven – som samfunn. Når våre folkevalgte politikere helhjertet tror de gjør Tromsøsamfunnet en tjeneste ved å kutte 40 millioner i skolebudsjettet, da har vi vært sløve. Da har vi ikke gjort vår sak tydelig nok. Jeg bryr meg ikke hva de lovet i valgkampen, valgkampflesk tror ingen på, gjør de vel? Nei, jeg vet at selv politikerne våre har barn, barnebarn og venners barn i Tromsøskolen, derfor må det finnes en annen sannhet enn dumskap. Når voksne mennesker gjør slike brutale valg på vegne av en hel generasjon unger, da tror jeg det handler om kunnskap og verdier, ikke dumskap. Kanskje handler det om uvitenhet.

Så – foreldre. Vi har vært sløve. Vi har ikke holdt veien rydda, ordna og vedlikeholdt. Den ramler sammen, og ungene våre må fremdeles gå på den. Hver dag. Uansett hvor kaotiske tilstandene blir, uansett hvor dårlig klassemiljøene blir, uansett om enda flere enn i dag blir mobbet, uansett om flere elever opplever å bli slått, sparket, truet. Uansett om enda flere elever blir syke av skole, og ikke får hjelp. I motsetning til et sykehjem, så finnes det ikke noen trussel om at vi må ta ungene hjem og undervise dem selv, derfor blir det heller aldri en kampsak for oss foreldre. Vi er sløve. Mett på egne godsaker som me-time og selvrealisering. Sliten av vår egen samtid, med for lite tid ute på barrikadene i kampen om fremtida for avkommet vårt.

Man skulle tro at skole i Nord-Norge var viktigere enn jernbane til Nord-Norge. Man skulle tro det var viktigere enn de trafikale utfordringene vi har i Tromsø. Skulle kanskje tro at det i det minste var viktigere enn et badeland, men selv der tar vi feil. Slik er det hvert fall om man skal telle antall «likes» eller «sinte fjes» på facebook. Det kan virke som at de voksnes engasjement tennes kun av det som angår de voksne. Det som er en del av deres egen virkelighet. Men foreldre, vi er ansvarlig for virkeligheten til unga våre inntil de kan stemme selv, klare seg selv, håndtere konfliktene sine selv. Frem til de kan rydde sin egen vei, så må vi rydde for dem. Gjør vi det? Tar vi det ansvaret?

Nei, foreldre vi er sløve. Vi godtar at skole er blitt en post i kommunens budsjett som kan kuttes, uten at vi en gang setter i stand et usselt lite opprør eller fakkeltog i byen. Det er liksom helt greit at det er ungene våre som skal utsettes for ran, for at budsjettsprekk andre steder skal dekkes inn. Skal vi kan skylde på lærerne? Ja, kanskje vi lærere også er litt sløve med å gjøre opprør. Men er det virkelig, virkelig, virkelig lærerne vi foreldre skal legge dette ansvaret over på? Har vi ikke bedre ting å drive med enn å skylde på læreren? Det er en gammel, oppbrukt klisje som kan kanskje kan stemme godt med slik du opplevde din lærer da du selv gikk på skole. Men lærerlivet er annerledes i dag. Og selv om dette uten tvil går ut over læreren, så har det ingen betydning. Læreren kan bytte jobb. Ingen er dømt til et liv som lærer, selv om det kan føles som et fengsel. Barn, derimot, må gå på skole.

Faktum er dette: Den tapende part i denne saken er ungene våre. Når en lærer har en grusom arbeidshverdag, så kan man se for seg hva elevene har. Når lærerne har null ressurser igjen å ta av, annet enn egen nattesøvn, så kan man se for seg hvordan det er for elevene å bli undervist av samme læreren dagen etter. Når læreren i dag får betalt 1 time i uka for å ha kontaktlæreransvar, og vi vet arbeidsbyrden av denne oppgaven hvert fall tilsvarer 30 minutter pr. elev i snitt – så sier det seg selv at den læreren rekker å behandle 2 elevsaker, men at de 13 andre elevene opplever å ikke bli sett eller hørt slik de burde. Når systemet rundt en lærer faller sammen, når det mangler rådgivere, sosiallærere, helsesøstre og andre kompetente instanser, så oppdager de elevene med trang til å teste grenser dette: En lærer har bare ord. Ingen ressurs til handling. Og det finnes ingen som gir konsekvenser, setter grenser eller følger opp problemet. Det finnes bare fine ord, satt i system. Den spagaten det er å håndtere en alt for stor klasse med små individualister, er allerede i dag en oppgave som tar motet fra lærerne. Ikke bare de som er i praksis, men også de som er nyutdannede. Til og med lærere som har vært mange år i yrket strever. De strever i dag. De strever før kommunen har kuttet 40 millioner i budsjettet. Når lærerne roper «hjelp! Vi synker!» så bør vi gi den hjelpa – fordi det er ungene våre som synker sammen med dem.

Hva blir konsekvensen av budsjettkuttene? Ingen kan se inn i krystallkula og finne et tydelig svar. Men jeg tror trenden vi ser i Tromsøskolen vil fortsette. Det blir lavere faglige prestasjoner. Det blir flere demotiverte elever. Det blir flere elever som tyr til vold og utagering. Det blir mer psykisk stress, mindre arbeidsro. Det blir lavere forventninger. Flere vil ikke klare seg på videregående, fordi de ikke har øvd opp selvdisiplin, faglig styrke eller sosial kompetanse. De har ikke fått hjelp nok på skolen. Eller fordi de er utslitt av å være i et system som tapper mer enn det gir. Da blir det flere som havner i dårlige miljøer, færre som får sjansen til å utdanne seg til det de ønsker. Da blir mindre kompetent arbeidskraft i nord, og større ytelser til dem som havner utenfor. Og for å fortsette den allerede negative trenden; det blir mangel på kompetente lærere i skolen, fordi de fleste mennesker har selvrespekt nok til å avstå fra yrker strippet for ressurser, men med en arbeidsmengde og et ansvar som hele tiden vokser.

Å kutte 40 millioner er å tillate at veien raser sammen. Dersom det betyr færre lærere inne i klasserommet det året 2. klasse skal lære å lese, så er det jo ungene som strever med lesinga som vil tape. De kan komme til å streve hele sin skolegang med å reparere på det som vi frarøvet dem i 2. klasse. Dersom uønsket adferd får gode vekstforhold over ett helt år, så setter mønstrene seg hos elevene. Det er ikke slik at alt ordner seg av seg selv på et senere tidspunkt, ikke når man skal bygge en utdannelse, stein på stein. Dersom mobbing går under radaren i ett år, så kan det ødelegge livet for enkelte. Faglig, sosialt, praktisk – elevene taper over hele linja. Selv om kommunen tilfører 40 millioner ekstra året etter, så har skaden allerede skjedd. Ungene har allerede tapt ett år med god skolegang.

Det finnes dessverre ingen budsjetter for tapt skolegang. Det finnes ingen økonomisk kompensasjon for skaden man kan bli påført som menneske av å måtte bruke hver dag i et klasserom som ødelegger noe i deg. Det finnes ikke noen god statistikk heller, og vi vet at verdier som ikke kan måles, er lette å kutte. Skolen jobber med fremtiden, og kuttene vi gjør i skolen ser vi kun konsekvensene av i fremtiden. Derfor er det sløvt av oss foreldre å la politikere i 2020 gjøre slike kutt, når det er våre unger som betaler prisen. Kan vi ikke i det minste sette oss inn i saken? Forstå hva det handler om? Si ifra at vi er uenig? Jeg ser helst at vi roper i kor, river oss i håret, at vi setter en grense. «Vi kan kutte i mye, men vi kutter ikke i egne unger», kan vi si. Men jeg vet at vi foreldre er sløve. Det som ikke skjer med oss selv, angår oss ikke. Eller gjør det?

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse