Norges råfisklag garanterer fiskerne en minstepris for fangsten, bare den holder minimumskravene til menneskemat, definert etter Matloven. Fiskerne blir derfor i liten grad honorert for å lande høykvalitetsfisk ut over minimumskravet til menneskemat som forbrukerne er villige til å betale en merpris for, skriver Torbjørn Trondsen og Arne Luther. Foto: Torgrim Rath Olsen

Kvaliteten på torskefangstene må forbedres

Det paradoksale er at fiskerireguleringene i Norge gir føringer som reduserer leveransene av den beste råstoffkvaliteten som gir høyest verdiskaping i markedene.

Regjeringen bør snarlig sette ned et hurtigarbeidende utvalg for å få kartlagt alle reguleringer som hindrer produksjon av den mest etterspurte sjømatkvaliteten. Slike hindringer eksisterer i praktiseringen av Deltakerloven, Havressursloven, Fiskesalgslagsloven og Matloven og i det manglende utdanningstilbud innen sjømatproduksjon. 

Eksport av sjømat er en suksess. Etterspørselen etter sunn velsmakende fisk har aldri vært større. Norges kontroll med knapt tilgjengelige fiskebestander og oppdrettslokaliteter har bidratt til rekordhøye eksportverdier.  Den mest etterspurte fisken er den som har beholdt de ferske kvalitetsegenskapene og som oppnår de høyeste prisene i forbrukermarkedene. Dette utnytter oppdrettsnæringen til fulle ved å eksportere 90 prosent av laksen fersk hver dag hele året.
I torskefisket står det verre til. Kun 20-30 prosent av torskelandingene eksporteres fersk. Resten eksporteres som produkter med mindre verdi per kilo.  

Island viser vei med sine høyere gjennomsnittlige markedspriser på sine torskeprodukter enn Norge med leveranser av en jevnt over høyere kvalitet enn den norske. Denne kvalitetsforskjellen betaler seg i alle markeder, både som fersk, saltet og frosne produkter. 

Noe av årsaken finner vi i de naturgitte norske forholdene hvor fisken fanges i korte sesonger på vandringer inn til kysten i større mengder enn det fangst- mottaks- og distribusjonsapparatet kan markedsføre som høykvalitets fersk vare på en god måte.  Men det paradoksale er at fiskerireguleringene i Norge gir føringer som reduserer leveransene av den beste råstoffkvaliteten som gir høyest verdiskaping i markedene.

Et hovedproblem er at omsetningen av fisk i Norge går gjennom flere omsetningsledd uten en overgripende vertikal kvalitetskontroll. Dårlig kvalitetsbehandling og verdireduksjon i fangstleddet, er uopprettelig og påvirker verdiskapingen i de øvrige leddene.  Gjentakende lav kvalitetsbehandling over tid i ett ledd preger derfor kvalitetskulturen i de øvrige leddene med den følge at de samlede markedsverdiene av våre fiskeressurser er mindre enn det potensialet råvaren representerer. 

En viktig årsak til manglende prioritering av kvalitet er at prissignaler fra konsumentene i liten grad trenger gjennom verdikjeden tilbake til produksjon og fangst som motiverer leveranser av de kvalitetene som gir de beste markedsprisene. Dette til forskjell fra Island, Færøyene og de fleste land i Europa som mottar kystfanget fersk fisk markedsprisene etter kvalitet formidles gjennom ferskfiskauksjonene helt tilbake til fiskerne.  I Norge derimot – særlig i Nord-Norge, finnes det ikke slike ferskfiskauksjoner som formidler prissignaler for kvalitet fra forbrukermarkedene.  Derimot har Norges Råfisklag med hjemmel i fiskesalgslagsloven innført auksjoner på frossenfisk som favoriserer landinger av ombordfrossen fisk på bekostning av ferskfiskleveranser, mens all fiskeråstoff på Island landes fersk motivert av deres ferskfiskauksjoner 

Norges råfisklag garanterer derimot fiskerne en minstepris for fangsten bare den holder minimumskravene til menneskemat, definert etter Matloven.  Fiskerne blir derfor i liten grad honorert for å lande høykvalitetsfisk ut over minimumskravet til menneskemat som forbrukerne er villige til å betale en merpris for.  Når kvalitet ikke lønner seg, blir derfor fangstkvantum den viktigste faktor som bestemmer fiskernes inntekter.  Fangstkvantumet blir på den andre siden bestemt av de tildelte kvotene som myndighetene tildeler etter Deltakerloven og Havressursloven. Disse lovene har imidlertid ikke paragrafer som vektlegger kvalitet som verdiskapingsfaktor.

Fiskekvotene blir i stor grad fordelt på fartøytyper og driftsformer som motiverer fiskerne til å lande et størst mulig kvantum på kortest mulig tid og gjerne med fangstredskaper som ikke tilfører markedet den beste fiskekvaliteten.  Så lenge fiskerne oppnår salgslagenes minstepriser for menneskemat, sikrer de sine inntekter uten å måtte bry seg så mye om å levere best mulig markedskvalitet.

Matlovens paragraf 9 gir detaljerte spesifikasjoner om hvilke kvalitetskrav som gjelder for ulike fiskeprodukter. Kravene til fersk fisk er for eksempel mye høyere enn fisk til salting og frysing. Men disse bestemmelsene forblir papirbestemmelser av mangel på en offentlig kvalitetskontroll som er blitt betydelig svekket etter at Mattilsynets overtok kontrolloppgavene fra Fiskeridirektoratets kontrollverk som tidligere hadde kvalitetsinspektører langs hele kysten.

Fiskesalgslagene har et kvalitetsansvar. Men som fiskerstyrte institusjoner, ligger det i sakens natur at dette blir et veiledningsansvar og ikke et reelt kontrollansvar på vegne av fellesskapet. Salgslagene har også fullmakter til å regulere markedstilførslene fra fisket gjennom dirigering og turkvoter. Men igjen skjer dette helst for å ta unna et stort sesongkvantum, og i liten grad for å fremme høyest mulig kvalitet og verdier. Kjøperne har også en rettighet til redusere prisen under minstepris om kvaliteten til menneskemat er for dårlig. Men i praksis skjer dette sjelden på grunn av stor konkurranse om råstoffet.  For kjøperne blir det også viktigere å selge kvantum av lavere kvalitetsfisk med en liten margin, eller å stå uten fisk på kaia. Fiskerne kan på sin side leve med lavere priser enn det som markedet er villig å betale for så lenge de kan sikre sin økonomi med oppkjøp av enda større kvoter (og dessverre i mange tilfeller med overfiske av kvoter). Resultatet er en nedadgående spiral i kvalitetsarbeidet og et samlet verditap for samfunnet av eier av fiskeressursene.

Kompetansen om fiskekvalitet i fiskeindustrien er også blitt svekket de senere årene med det økende innslaget av utenlandsk arbeidskraft uten fagopplæring.  Mens det stilles krav til formell kompetanse til å drifte fiskefartøy, oppdrettsanlegg eller bilverksteder, er det ingen formelle krav til å drive fiskeproduksjon verken på sjø eller på land. Kompetansekravet er opp til Mattilsynets skjønn. Dette har igjen svekket etterspørselen etter utdanning innen fiskeforedlingsfag for en av Norges viktigste eksportnæringer med den følge av at fiskeindustrilinjer på videregående skoler legges ned (f.eks. i Vardø).

Vi mener at situasjonen er så pass alvorlig at om Regjeringen mener alvor i å videreutvikle sjømatnæringen til en av en av landets viktigste, bør det settes ned et hurtigarbeidende utvalg som kan fremme forslag om endringer i alle de reguleringene som hver på sin måte virker negativt på sjømatkvaliteten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse