KJEDELIG: Så ille som dette er det neppe i mange auditorier. Men knusktørre forelesninger dominerer fortsatt undervisninga i akademia og er en viktig årsak til at studentene studerer for lenge og lærer for lite, mener Bernt Arne Bertheussen. Foto: American Physiological Society

Kvalitetsproblemer i høyere utdanning

Det skal ikke lenger bare handle om fremragende forskning på universitetene, men også om god undervisning.

Det er billig for institusjonene å tilby masseundervisning, men det gir ikke god nok læring for den enkelte.

Kunnskap har den unike egenskapen at det blir mer til alle når vi deler den. Og i Norge er vi dyktige til å dele kunnskap. I fjor deltok ikke mindre enn 10% av arbeidsstyrken (ca 266 000 personer) i høyere utdanning. Likevel er ikke alt bare fryd og gammen i følge stortingsmeldinga om kvalitet i høyere utdanning som ble lagt fram sist fredag. Der blir det pekt på at studentene lærer for lite, og at de studerer for lenge. Dessuten er det usikkert om de får relevant arbeid når de er ferdige. Disse problemene er ikke bare viktige for den enkelte, men også for samfunnet som årlig investerer store beløp i høyere utdanning. Det er flere og sammensatte årsaker til problemene. 

Ett av dem er at knusktørre plenumsforelesninger fortsatt dominerer undervisninga i akademia. Og det selv om forskning er tydelig på at de fleste av oss lærer mer når vi er aktive og engasjerte enn når vi bare sitter der i et stort auditorium og lytter passivt til endeløse monologer. Også ordninga med å teste hva vi husker av pensum til eksamen er en foreldet praksis. Det er billig for institusjonene å tilby masseundervisning, men det gir ikke god nok læring for den enkelte.

Men i framtida skal det altså bli andre boller i følge den nye kvalitetsmeldinga. Det skal ikke lenger bare handle om fremragende forskning på universitetene, men også om god undervisning. Studentene skal bli tatt mer på alvor. De skal få delta aktivt i forskende læringsfelleskap. Og de skal få løpende tilbakemeldinger underveis. Dessuten skal de arbeide mer sammen, ikke så mye alene. De skal til og med få lov til å bruke teknologi i læringsarbeidet sitt, også til eksamen. Til slutt skal vi sikre oss at utdanningene blir mer relevante ved å ansette «praksisprofessorer» fra arbeidslivet. 

Stortingsmeldinga tar altså til ordet for at vi skal utvikle en kultur for kvalitet i høyere utdanning i tillegg til forskningskulturen vi allerede har. Men dette er ikke gjort i ei handvending. Kulturendringer er altomfattende, gjennomgripende og tidkrevende. Og motkreftene er sterke. Dette blir synliggjort ved at Mjøsutvalget allerede for 17 år sida fant liknende problemer og foreslo mange av de samme tiltakene som er i den nye kvalitetsmeldinga. 

Selv om de fleste faglige er ansatt i delte stillinger der like mye tid skal brukes til forskning som til undervisning, kan realitetene fort bli annerledes. En årsak er at de fleste (ca ¾) av de ansatte har en forskerutdanning, ofte tatt gjennom et 3-4 årig phd-løp. Dette er personer som utvikler en sterk forskeridentitet. De har valgt å jobbe i denne sektoren på grunn av sitt talent og sine interesser for forskning. Og det er ved å skrive vitenskapelige artikler og kjempe om å få publisert disse i internasjonale tidsskrifter at de bygger en forskerkarriere. Lykkes hun, kan hun bli behandlet som en akademisk (pop)stjerne blant kolleger og studenter. Høyere lønn, en feiende flott tittel og et rundhåndet reisebudsjett kan følge med. Ikke noe rart da vel, at forskere flest prioriterer forskning på bekostning av undervisning og studenter?  

Likevel er kvalitetsmeldinga optimistisk, og tror at vi denne gangen skal få til å skape bedre kvalitet i høyere utdanning. Det blir foreslått at universitetene må endre belønningssystemene sine slik at det blir like gjevt å være en god lærer som en god forsker. Ansatte som får til å dokumentere at de fungerer som gode undervisere, kan søke om å få tildelt en ny fin tittel – Merittert underviser. Det skal også følge med statlige lønnstrinn på reisen. UiT ser seg råd til å premiere 15 nøye veide og utvalgte personer i år. Vi er imidlertid mer enn totusen faglig ansatte, så her kommer det til å bli kamp om knapper og glansbilder.

Skal vi virkelig få til å utvikle en kultur for undervisningskvalitet på universitetene, handler det om å få så mange forskere, lærere og også administrativt ansatte som mulig til å spille på lag med studentene. Mot et slikt bakteppe er satsninga som skisseres i stortingsmeldinga naivt beskjeden. Men retninga er riktig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse